Forestill deg pionerer i India
Å møte pionermedlemmer av Kirken i India har forandret måten jeg forestiller meg pionerer på.
Søsknene Suvarna og Sarala Katuka sluttet seg til Kirken i 1984 og reiste senere på misjon.
“Når jeg tenker på pionerer,” som det heter i Primær-sangen, “tenker jeg på tapre kvinner og menn.”1 Historier om siste dagers hellige pionerer som banet vei for tro, har alltid inspirert meg. Som ung mor minnet historiene om pionerkvinner meg om mine velsignelser i de siste dager. Jeg kunne føde på et sykehus istedenfor på en håndkjerre!
Definisjonen av en pioner som “en som går foran for å berede eller åpne veien så andre kan følge etter”2, beskriver siste dagers hellige pionerer på vogn- og håndkjerrestier som skal samles til Sion. Men den beskriver også pionerer i vår tid og de trosstier de skaper over hele verden.
Da alle mine fem barn var innskrevet på skolen, begynte jeg på et høyere studium i religionshistorie. Jeg valgte å granske Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i India som emnet for doktoravhandlingen min. Min forskning i India har forandret måten jeg forestiller meg pionerer på.
Kirkens grunnpilarer
Mange år tidligere, som ung student i 1986, hadde jeg reist til Syd-Asia med Brigham Young Universitys Young Ambassadors. Det var en livsendrende opplevelse som omfattet å tilbringe en dag i Calcutta (nå kalt Kolkata) sammen med mor Teresa. Det var like spennende å møte siste dagers hellige som var pionerer i vår tid i India og på Sri Lanka.
Et av disse medlemmene var Raj Kumar, som fant Kirken da han var tilstede ved en opptreden av BYU Young Ambassadors i 1982. Da vi møtte ham, hadde han nylig kommet tilbake fra sin misjon til Fresno i California. Han hadde fremdeles misjonærnavneskiltet på seg og fortsatte å undervise alle i Delhi som ville lytte. Raj var ett av ca. 600 medlemmer i India den gangen, men for meg virket han som en enslig siste dagers hellig i et hav av hundrevis av millioner mennesker.
I 1986 møtte jeg Raj Kumar etter hans misjon. Han hadde fremdeles misjonærnavneskiltet på seg og delte evangeliet med alle som ville lytte.
Jeg var inspirert av Raj Kumars eksempel da jeg valgte å reise på misjon. Raj banet også veien for tro for noen av de første indiske misjonærene som virket i landet. Suvarna Katuka og hans medmisjonærer hadde fått litt misjonæropplæring i Chennai. Misjonspresidenten, som var stasjonert i Singapore, ga Raj i oppdrag å gi dem ytterligere opplæring i Delhi.
Suvarna Katuka husker hvordan deres misjonærarbeid forandret seg på grunn av Raj Kumars eksempel og opplæring. De klarte å erstatte fryktfølelse med større tro og mot. Suvarna forklarte: “Det var da jeg tror min virkelige omvendelse begynte. Jeg følte Den hellige ånd, og det var da jeg bestemte meg for å bidra til å bygge opp riket her i India.”3
Suvarna hadde sluttet seg til Kirken i Rajahmundry. Sammen med fem brødre og en søster ble han døpt i 1984. Den dagen han ble døpt, ble Suvarna ordinert til prest og beskikket som annenrådgiver i grenspresidentskapet. Han ble også lovet i en velsignelse at hvis han holdt seg trofast, ville han bli en “grunnpilar for Kirken i India”.
Suvarnas søster Sarala reiste også på misjon. Før hun dro, presenterte hun evangeliet for sin venn Swarupa. Da Suvarna kom tilbake fra sin misjon, ble han velsignet ved sin søsters misjonærarbeid og giftet seg med Swarupa. Denne lille grenen i Rajahmundry har nå blitt en stav. Mange hjemvendte misjonærer fra Rajahmundry har blitt ledere i Kirken over hele India.
Jeg møtte barna til Suvarna og Swarupa Katuka mens jeg underviste ved BYU i 2014. Josh Katuka hadde nylig fullført en misjon i Bangalore i India, og søsteren Timnah hadde nettopp mottatt sitt kall til den samme misjonen. Da jeg spurte Timnah og Josh om de kjente Raj Kumar, sa de: “Ja, han er onkelen vår!” Raj Kumar hadde giftet seg med Sarala.
Jeg er takknemlig for at familien Katuka presenterte meg for flere andre pionerer da de hjalp meg å reise i India. Mange av dem sporer pionersporet sitt tilbake til familien Katukas kjærlighet og eksempel. På ett tidspunkt fikk Suvarna og Swarupa anledning til å emigrere til Canada. De takket imidlertid nei fordi de følte at Herren trengte at de ble i India og bygget opp Guds rike der. Deres hengivne tjeneste har virkelig gjort dem til Kirkens grunnpilarer.
Delwin Pond (i midten) presenterte Kirken for Michael Anthoney i 1981.
Pionermedlemmer i Bengaluru og Hyderabad
I løpet av siste halvdel av det 20. århundre har Kirken blitt opprettet i forskjellige byer i India ved hjelp av pionermedlemmer.4 Hver historie vitner om hvordan Herren har ledet folk til det gjengitte evangelium.
Michael Anthoney, et pionermedlem i Bangalore (nå Bengaluru), fikk på mirakuløst vis kontakt med et medlem av Kirken i 1970. Da Delwin Pond, en biskop i Utah, gikk til en kiropraktor på grunn av ryggsmerter, så han en tidsskriftsartikkel på kiropraktorens kontor om en ideell organisasjon som sponset studenter i India. Han følte en sterk tilskyndelse til å støtte en av disse studentene. Dette førte til en 10 år lang anonym korrespondanse som kulminerte med at familien Pond tok kontakt med Michael og delte evangeliet med ham. Michael ble døpt i 1981 og reiste på misjon til Salt Lake City i 1982. Han dro hjem før tiden fordi moren var alvorlig syk, så han utførte de siste tre månedene av sin misjon i Bangalore, hvor han underviste flere av sine venner og andre som ble medlem av den første grenen der.5 Nå er det planlagt å bygge et tempel i Bengaluru.
Elsie og Edwin Dharmaraju sluttet seg til Kirken på Samoa og ble kalt av president Spencer W. Kimball til å vende tilbake til sitt hjem i Hyderabad som misjonærer for sin familie. I 1978 ble 22 av Elsies og Edwins familiemedlemmer døpt, og fra denne begynnelsen ble den første staven i landet organisert i Hyderabad i 2012.6
Medlemmene av Hyderabad stav i dag ser på seg selv som pionerer i de siste dager. Stavens feiring av pionerdagen har markert de tidlige pionerenes ferd, så vel som vår tids pionerreiser. Feiringene har omfattet square dance, minnevandringer og til og med håndkjerreturer.
Stavssenteret i Hyderabad stav, India, organisert i 2012 av president Dallin H. Oaks.
Under sin feiring av pionerdagen i 2014 la de isblokker på rad bak kirken og inviterte medlemmene til å ta av seg skoene og gå over isen mens de tenkte på hvordan de tidlige pionerene krysset islagte elver. På slutten av feiringen ble medlemmene av Hyderabad stav oppfordret til å huske de tidlige pionerenes ånd og at “alle er pionerer for sin familie”.7
De hørte også John Santosh Murala, som da virket i misjonspresidentskapet, tale om hvordan hans tante Elsie og onkel Edwin Dharmaraju kom til Hyderabad for å undervise sin familie i evangeliet. John var det yngste av de 22 pionermedlemmene som ble døpt i 1978.
Da jeg besøkte Hyderabad i 2014, fortalte John Murala meg sin historie og mye av Kirkens historie som han flittig har samlet. Han presenterte meg også for sin hustru Annapurna, som fortalte meg en av de sterkeste pionerhistoriene jeg noensinne har hørt.
Annapurna var 12 år gammel i 1991, da hennes bror Murthy ble undervist i evangeliet av to misjonærer i Hyderabad. Annapurnas foreldre lot henne ikke lytte til misjonærene eller gå i kirken. Murthy ga henne imidlertid en Mormons bok og en konstant strøm av Kirkens litteratur som hun kunne lese. I syv år studerte Annapurna evangeliet på egenhånd og fikk et sterkt vitnesbyrd om dets sannhet. Hun drømte om å bli døpt, reise på misjon og gifte seg i tempelet, men fikk ikke tillatelse fra foreldrene.
Annapurna sto overfor en vanskelig avgjørelse i livet da hun ble presentert for John Murala. John hadde holdt seg sterk i sitt vitnesbyrd siden dåpen i 1978, og søkte etter et medlem av Kirken å gifte seg med. Etter et svært kort møte hvor Annapurna bar sitt vitnesbyrd om evangeliet, var John overbevist om at han hadde møtt sin fremtidige hustru. Annapurna visste at hvis hun giftet seg med John, ville hun kunne bli døpt og en dag bli beseglet i tempelet. Omtrent samtidig planla imidlertid Annapurnas foreldre å arrangere et ekteskap for henne.
Annapurna tok den vanskelige avgjørelsen å dra hjemmefra og gifte seg med John. Hun følte at det var den eneste måten hun kunne slutte seg til Kirken på. Hun sa hun var “helt knust” over å måtte forlate foreldrene sine. Men selv i dag bekrefter hun: “For alles frelse … for mine etterkommere og for mine foreldre og deres forfedre, for å utføre tempelarbeidet for dem, måtte jeg ta dette skrittet.”8
Medlemmer av Hyderabad stav feirer pionerdagen med sang, dans og til og med håndkjerrevandringer.
John og Annapurna er takknemlige for at foreldrene nå har godtatt ekteskapet. Mange medlemmer i India har ofret, akkurat som de tidlige pionerene, for å bli medlem av Kirken. Likevel har disse hellige strevd fremover med tro fordi de ser på seg selv som pionerer og knytter bånd for sin familie på begge sider av sløret. Jeg verdsetter de mange historiene om tro, offer og mot som jeg har hørt fra medlemmer som baner vei for evangeliet i nye områder. Jeg tenker fremdeles på pionerer som trekker håndkjerrer og krysser islagte elver, men nå kan jeg forestille meg pionerer i vår tid i India og over hele verden.
Til syvende og sist har alle pionerspor blitt åpnet av enkeltpersoner som har fulgt i Frelseren Jesu Kristi fotspor. I Det nye testamente kalles Kristus “pioneren for [vår] frelse” (se Hebreerne 2:10, New Revised Standard Version). Jesus Kristus har beredt veien for oss så vi kan vende tilbake til vårt himmelske hjem. Sanne pionerer følger og viser oss veien til Kristus, som leder dette store og strålende verk i de siste dager.