Da jeg følte meg bedratt med hensyn til Kirken
Hvorfor jeg forlot Kirken. Og hvorfor jeg kom tilbake.
Illustrasjoner: Mark Smith
For mange år siden fulgte jeg en samtale på sosiale medier mellom to av mine tidligere misjonærledsagere. Dette var menn jeg var glad i og respekterte.
De drøftet spørsmål de hadde om Kirken og dens lære. Det ble snart klart at de begge hadde forlatt Kirken. Det sjokkerte og foruroliget meg. Jeg hadde aldri hørt om noe av det de snakket om. Det føltes som om jeg måtte vite om det fantes saklig grunnlag for noe av dette. Så jeg begynte å se nærmere på argumentene til dem som hadde betenkeligheter med hensyn til Kirken.
Noe av det jeg leste de neste to årene, fikk meg til å tvile på alt ved Kirken. Noen som opplever dette, blir lei seg. De sørger over tapet av sin tro. Jeg ble sint. Jeg følte at Kirken hadde bedratt meg. Jeg visste ikke hva som var virkelig eller hvem jeg kunne stole på.
Det var vanskelig for meg å gå i kirken. Jeg ba om å bli avløst fra kallet mitt. Mitt forhold til min kone Cheri og min familie var anstrengt. Jeg fortsatte å gå i kirken, men det var egentlig bare for syns skyld og for å prøve å holde familien sammen. Livet var kaotisk. Jeg kunne ikke føle Ånden og tvilte på om jeg noensinne virkelig hadde følt Den hellige ånd.
Da mitt eldste barn, Kayson, reiste på misjon, kastet jeg en dyster sky over noe som skulle ha vært en gledelig begivenhet. Etter to år visste mesteparten av familien min hva jeg gjennomgikk. Da de alle dro til tempelet sammen med Kayson for første gang, var ikke jeg der.
Gjennom alt dette følte jeg meg så alene.
Støtte fra alle kanter
En dag kom brødrene mine for å snakke med meg om det jeg gjennomgikk. Jeg husker egentlig ikke hva de sa, men jeg visste at det ble gjort av kjærlighet. Da vi snakket sammen, begynte jeg å forstå hva jeg manglet. Det ble katalysatoren for forandring. Det var jeg som skulle ha ordinert Kayson til eldste. Det var jeg som skulle ha ledsaget ham gjennom tempelet. Det var jeg som skulle ha gitt ham en fars velsignelse før han dro. Ved disse viktigste hendelsene i livet hans var det meningen at jeg skulle være tilstede, ikke en annen. Jeg husker at jeg spurte meg selv: “Hva er det jeg driver med?”
Kort tid etterpå følte en god venn seg inspirert til å presentere meg for et medlem av stavspresidentskapet sitt. Denne vennlige mannen lyttet oppmerksomt til historien min og syntes å vite hva jeg skulle si før jeg sa det. Vi snakket i timevis. Historien min, spørsmålene mine, logikken jeg hadde blitt utsatt for, var så lik det andre hadde fortalt ham. Jeg begynte å innse at det fantes fornuftige svar på mange av mine betenkeligheter, og at mange av mine spørsmål, selv om de var oppriktige, hadde blitt plantet av folk som hadde til hensikt å skade troen.
Ble alle mine spørsmål og betenkeligheter oppklart umiddelbart? Nei, naturligvis ikke. Men mitt hjerte ble mildnet tilstrekkelig til å innse en stor sannhet: Spørsmål er bra, men noen spørsmål er viktigere enn andre.1 Var det å miste min familie og stilling overfor Gud verdt noen ubesvarte spørsmål? Da jeg først fokuserte på de viktigste spørsmålene og satte Gud tilbake på førsteplass i mitt hjerte, begynte jeg å finne svar som forsikret meg om at jeg var på rett vei igjen.
Stavspresidenten og biskopen tok også kontakt med meg. De var til stor hjelp for meg og Cheri i noen mørke stunder. De ga aldri opp. De og min familie på begge sider av sløret bidro til å hjelpe meg. Jeg vet at vår himmelske Fader kjenner og elsker oss. Han setter folk på vår vei når vi trenger dem. Vi må bare være villige til å ta imot deres hjelp.
Hva du kan gjøre hvis det er deg
Jeg vet at det er andre der ute som kanskje går igjennom noe lignende. Det kan være deg eller noen du kjenner.
Jeg vet at Frelseren opprettet sin kirke med myndighet til å tilveiebringe de ordinanser og pakter vi trenger for å vende tilbake til ham. Satan arbeider overtid for å bringe Herrens kirke i vanry ved hjelp av alle mulige midler. Å stille spørsmål og skape tvil er enkelt. Hvem som helst kan falle i fellene hans. Å stole på informasjonen og svarene som andre gir, kan være langt lettere enn å utføre arbeidet med å oppdage sannheten selv “ved studium og også ved tro” (Lære og pakter 88:118; uthevelse tilføyd). Men til syvende og sist er det det Gud krever.
Hvis du strever med spørsmål eller tvil om Kirken eller din tro, vil du ikke finne sannheten ved å lese blogger eller lytte til podkaster fra dem som er uenige med Kirken eller har forlatt den. Men du vil sannsynligvis heller ikke være fornøyd med overfladiske svar, og du vil kanskje ikke like forslaget om å “legge spørsmålene dine på hyllen”.
Jeg lærte at vi ikke alltid kan leve på lånt lys, men i stedet må vi vende oss til Gud, som er kilden til alt lys og all sannhet (se Lære og pakter 93:26). Vi må tenke det ut i vårt eget sinn, men vi må også spørre Gud om det vi tenker er riktig (se Lære og pakter 9:8). Vi må lære selv, slik Joseph Smith gjorde (se Joseph Smith – Historie 1:20), og være tålmodige i vår søken (se Alma 32:41). Men å lære ved tro betyr at vi må prøve sannheten ved å etterleve den (se Johannes 7:17; 1 Tessalonikerbrev 5:21).
Da jeg studerte ting som var fiendtlige mot Kirken, følte jeg det bokstavelig talt som om jeg befant meg i mørkets tåke (se 1 Nephi 8:23–24; 12:17). Da jeg grep tak i Guds ord og tok det første skrittet mot ham, var det alt han trengte for å sende sin Ånd for å røre ved mitt hjerte.
Er håp nok?
Noen uker etter at Kayson reiste på misjon, besøkte stavspresidenten meg. Jeg fortalte ham hva som hadde skjedd i løpet av disse ukene etter at brødrene mine hadde snakket med meg. Jeg sa jeg gjerne ville ha en ny tempelanbefaling. Han spurte om jeg kunne svare riktig på anbefalingsspørsmålene. Jeg innrømmet: “President, jeg tror ikke jeg kan si at jeg vet at Kirken er sann ennå, men jeg håper virkelig av hele mitt hjerte at den er det. Og jeg skal leve i samsvar med dette håpet. Er det nok?”
Han tenkte seg om en stund og sa så: “Travis, det vil alltid være nok.”
Det er visse ting jeg fremdeles venter på å forstå, men noen ting har blitt svært tydelige for meg. Jeg vet at vår himmelske Fader elsker meg. Jeg vet at vi kan streife omkring og streve en stund. Men jeg vet at gjennom Kristus, hans forsoning og det håp den gir, er det mulig å vende tilbake til stien som fører tilbake til ham.
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.