Du elsker, Han frelser
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Vi ba om at våre barns hjerter måtte bli forandret. Så kom en ubehagelig (og befriende) erkjennelse.
Min mann og jeg oppdro våre barn i evangeliet. Vi hadde familiens skriftstudium hver morgen, familiebønn og ukentlig familiens hjemmeaften. Vi gikk i kirken, spiste middag sammen og dro på familieferie. Våre barn gikk regelmessig i tempelet for å utføre dåp for de døde, de fullførte Seminar og to av dem reiste på misjon.
Så begynte de som voksne å utforske veier og oppfatninger som var annerledes enn det vi hadde lært dem. En etter en sluttet våre barn å delta i Kirken inntil bare ett av våre fem barn fortsatt valgte å delta. Vi felte mange tårer over våre barn og lurte på om vi hadde mislykkes som foreldre, eller om det var noe vi kunne ha gjort annerledes.
I lang tid tryglet vi Herren om å forandre deres hjerte, og til slutt besvarte Herren våre bønner. Men ikke slik vi forventet.
Istedenfor bare å forandre våre barns hjerte, viste han oss at vi måtte begynne med å forandre vårt eget hjerte. Selv om foreldre spiller en viktig rolle i undervisningen av sine barn, minnet han oss om at Jesus Kristus er deres Frelser og dommer.
I min beslutning om å redde mine barn hadde jeg brukt mange timer på å be, lese i Skriftene og dra til tempelet, og tenkt at hvis jeg gjorde alt det som var riktig, ville jeg kvalifisere meg til Guds inngripen – som om mine handlinger på en eller annen måte ville få Gud til å overstyre deres handlefrihet og tvinge dem til å tro slik jeg gjør.
Min mann og jeg ønsket så inderlig å redde dem, men vår versjon av å redde så mer ut som å belære, mase eller vise misbilligelse overfor deres valg, noe som til slutt førte til strid. Vi innså at i vår desperasjon etter å bringe barna våre tilbake, drev vi dem faktisk bort. Jo mer de følte vår fordømmelse og skuffelse, desto mer unngikk de oss.
Mine bønner gikk over til en bønn om at mitt eget hjerte måtte bli forandret. Jeg innså at mine grunner til å ønske at mine barn skulle forandre seg, kom fra feil sted. Jeg ba om mer kjærlighet. Jeg ba også om at jeg måtte overvinne min skam og forlegenhet over at min familie ikke lignet på de perfekte familiene mine venner viste på sosiale medier med bilder fra sine barns tempelekteskap eller barnebarns dåp.
Da jeg vendte meg til Frelseren for å bli helbredet, begynte jeg å bli mildere stemt mot mine barn. Jeg innså at å elske dem slik han elsker dem, innebar å gjøre noen endringer. For ham var ikke kjærlighet en metode – det var motivasjonen som drev alt han gjorde. Han sa at han ikke gjorde “noe uten at det er til gavn for verden, for han elsker verden” (2 Nephi 26:24).
Tillit til Frelserens evne til å utføre sitt arbeid (se 2 Nephi 27: 20) gjorde meg i stand til å fokusere på å elske mine barn og overlate frelsen til Herren. Det betydde ikke at jeg måtte gi opp å prøve å hjelpe dem, men da det å elske dem ble drivkraften bak min vekselvirkning med dem, forandret det måten jeg vekselvirket med dem på.
Jeg begynte å se dem i et annet lys. Jeg begynte å fokusere på deres sterke sider og talenter og begynte å se hvilke kjærlige, generøse, intelligente og gode mennesker de var.
Min mann og jeg lyttet mer og snakket mindre. Vi stilte spørsmål om deres liv og interesser. Istedenfor å dømme viste vi nysgjerrighet. Vi erstattet kritikk og skuffelse med uttrykk for kjærlighet, og våre barn kunne føle at den var ekte.
Vårt hjem ble et sted hvor de kunne føle kjærlighet og anerkjennelse. De sluttet å skjule ting for oss og begynte å være ærlige og åpne om hva som foregikk i deres liv. Vi kom nærmere hverandre.
Familien vår er fortsatt et arbeid under utvikling, men våre barn liker å komme hjem til oss og tilbringe tid sammen med oss nå. De føler seg trygge sammen med oss, og på grunn av vår kjærlighet håper jeg at de kan føle Guds kjærlighet til dem. Jeg vet ikke om de i dette liv vil vende tilbake til det de ble undervist om som barn, men jeg vet at de er i Frelserens hender.