Å velge den snevre og smale sti fremfor den brede vei
Av eldste Takashi Wada
i De sytti
Det var to veier foran meg, og jeg visste at det bare var én måte å finne ut hvilken jeg skulle ta.
Illustrasjoner: Chris Ede
Jeg vokste opp i Nagano i Japan sammen med mine foreldre. Religion var en del av alt familien min gjorde. Far knelte foran buddhistalteret hver morgen og kveld. Jeg tenkte ikke på buddhisme som en religion – det var vår livsstil. Det ville vært lett for meg å være buddhist resten av livet, men Gud har bevist for meg mange ganger at den enkle eller populære måten ikke alltid er den beste måten.
Lærebok eller hellig bok?
Som tenåringsgutt strevde jeg mye med identiteten min. Jeg funderte på hvorfor jeg var på denne jorden og hvem jeg skulle bli. Da jeg var rundt 13, ga rektoren på skolen hver elev et eksemplar av Det nye testamente med engelsk og japansk side om side. “Det er ikke av religiøse grunner,” sa han. “Det er en veldig god oversettelse, så bruk den til å studere engelsk.” Da jeg åpnet den, ga den imidlertid skriftstedhenvisninger til når du føler deg ensom, trenger svar på dine spørsmål eller strever. Jeg kjente meg igjen i alle disse situasjonene!
Jeg leste om Jesus Kristus. “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile” (Matteus 11:28). “Ta [deres] kors opp og [følg] meg” (Matteus 16:24). Ordene gjorde inntrykk på meg, selv om jeg ikke fullt ut forsto dem. Jeg lurte på hvem Jesus Kristus er og hva det vil si å ha ham som Frelser. Jeg lurte på om jeg var den eneste som følte en slik tilknytning til det som skulle være en lærebok.
Stikke av eller bli og lytte?
Noen år senere møtte jeg noen misjonærer for første gang. Mor og far hadde advart meg mot de unge kristne som gikk rundt og forkynte. Mens jeg var på vei hjem, stoppet en høy amerikansk misjonær med et vennlig smil meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var redd han ville snakke om kirken sin. Hadde han gjort det, ville jeg kanskje ha løpt den andre veien! Han spurte bare hvordan han kunne finne postkontoret. Jeg fortalte ham det og gikk så hjem.
Idet jeg gikk min vei, følte jeg noe. Hvis jeg ser misjonærene igjen, tenkte jeg, vil jeg snakke med dem.
Ikke lenge etter møtte jeg noen andre misjonærer. Jeg var sjokkert over at Gud ville høre og besvare bønnene til en gutt som meg, helt til jeg leste om Joseph Smith. Jeg hadde lest i Det nye testamente at jeg alltid skulle be, men at Gud viste seg for et menneske? Det føltes både radikalt og riktig. Istedenfor å stikke av, avtalte jeg tid og sted for at de kunne undervise meg.
Finne på unnskyldninger eller oppdage sannheten?
En måned etter at jeg hadde begynt å møte misjonærene, oppfordret de meg til å bli døpt. Jeg ville ikke avvise dem, men jeg nølte med å forlate tradisjonen til foreldrene mine og alle rundt meg. Det var to stier foran meg, og jeg visste at det bare var én måte å finne ut hvilken jeg skulle ta – jeg måtte be som Joseph Smith. Jeg spurte min himmelske Fader i Jesu Kristi navn om det misjonærene hadde lært meg, var sant.
Dette ble mitt vendepunkt. Fra da av visste jeg selv at det gjengitte evangelium er sant. Ingen kunne ta denne kunnskapen fra meg. Jeg visste hvilken vei jeg skulle følge, og ingenting kunne forandre det.
Jeg hadde mange spørsmål da jeg var yngre. Jeg lærte at jeg er et Guds barn, at han elsker meg, at han har en plan for meg og at han ønsker å besvare mine bønner. Denne kunnskapen forandret hele mitt perspektiv på livet. Jeg lærte at den jeg er og det jeg gjør, er viktig.
Passe inn eller skille meg ut?
Før jeg lærte at jeg var et Guds barn, ønsket jeg å passe inn med alle. Jeg var redd for å skille meg ut. Men da jeg lærte at jeg er et Guds barn, innså jeg at jeg kan skille meg ut, at jeg kan være annerledes.
Å be og forstå at jeg er en Guds sønn ga meg mot til å forklare mine følelser for mor og far, men de forsto det ikke helt. De syntes jeg var opprørsk og for umoden til å ta avgjørelsen om å bli døpt. De var flaue over at sønnen deres fulgte denne underlige religionen istedenfor deres tradisjoner. Jeg visste hvem jeg var og hva jeg ønsket, men jeg ønsket også å respektere mine foreldre og håpet at de ville respektere min religion.
Respektere foreldrene mine eller ignorere betenkelighetene deres?
Jeg forklarte situasjonen for søstermisjonærene. De fikk en idé – de kunne komme og snakke med mor og far slik at de ville føle seg bedre med hensyn til denne religionen. Jeg sa at jeg var redd mor og far ikke ville snakke med dem. Da foreslo en av søstrene at vi skulle faste sammen.
Da jeg ikke spiste frokost, ble mor bekymret. “Hvorfor spiste du ikke?” spurte hun. Jeg forklarte at jeg fastet, og det gjorde henne enda mer bekymret.
“Først vil du til dette religionens ingenmannsland, og nå spiser du ikke. Jeg er bekymret. Jeg er sjokkert! Jeg ringer misjonærene.”
Hun ringte søstrene, og på en eller annen måte klarte de å bli invitert hjem til oss på middag!
Vi storkoste oss. Misjonærene lærte mor og far salmen “Jeg er Guds kjære barn” (Salmer, nr. 187), og vi sang den sammen. Far elsket den. Etter middagen med søstrene var ingen av foreldrene mine bekymret for at jeg gikk i kirken. Og jeg følte at jeg kunne respektere dem ved å etterleve evangeliet fordi det virkelig omfattet alt de hadde lært meg. Jeg tenkte at hvis jeg elsket dem lenge nok og behandlet dem vennlig nok, ville de til slutt forstå. Det tok 35 år etter at jeg ble døpt, men mor ble døpt og gikk gjennom tempelet for bare noen år siden!
Vissheten om at jeg er et Guds barn har påvirket mange av mine avgjørelser i livet. Jeg vet også at når vi følger Ånden og gjør det vår himmelske Fader ber oss om, selv om det virker vanskelig, vil han velsigne oss. Det er alltid det beste valget.