Månekakefestivalen
“Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere” (Johannes 14:18).
“Ikke løp for langt i forveien!” ropte pappa. “Det begynner å bli mørkt, og jeg vil ikke at du skal falle.”
Vincent stoppet og snudde seg. “Men dere går så sakte. Jeg vil komme til festivalen før alle månekakene er borte!”
“De vil ikke gå tom for månekaker,” sa pappa idet han og mamma tok ham igjen. “Iallfall ikke før du kommer dit!”
Vincent kunne høre lyden fra trommer da de nærmet seg parken. Strenger av fargerike lykter hang fra trærne og lyste opp den mørke kvelden. Familier spiste på pledd og gjorde seg klare til å se fullmånen sammen.
Mamma fant en ledig plass på gresset og la ned pleddet deres. Hun ga Vincent noen mynter å kjøpe mat for.
“Takk!” Vincent gledet seg sånn til å gå på oppdagelsesferd. Han tellet myntene mens han gikk. 20 ringgit! Det var nok til en månekake. Men hvilken type ville han ha? Skinke? Eggeplomme? Durian? Til slutt valgte han en fylt med svart sesampasta. Han gikk fra bås til bås mens han spiste og tittet med store øyne på all den forskjellige maten. Lag på lag med kylling på grillspyd. Kjempegryter med krydret buljong og nudler. Kanskje han kunne kjøpe barbert is med iskrem for sine siste mynter!
Ganske snart hadde han vandret inn i et område som ikke hadde så mange lykter. Mørket ga ham en idé.
Lurer på hvor langt jeg kan gå med lukkede øyne? Han lukket øynene og tok et skritt. Så ett til. Så snublet han i noe. Han falt!
Au! Haken hans traff noe skarpt. Det var en stor avløpsrist i metall! Han tok seg til haken. Han blødde.
“Pappa? Mamma?” ropte han. Han skyndte seg tilbake til lyktene, og noen hjalp ham å finne mamma og pappa.
“Vi begynte å bli bekymret!” sa mamma. Da så hun ansiktet hans. “Vi må til sykehuset.”
Snart satt Vincent sammen med mamma og pappa på sykehusets venterom. Han var så redd. Ville det gå bra?
Han foldet armene hardt og tenkte på Jesus. Han og familien hadde blitt døpt for noen måneder siden. Misjonærene hadde sagt at Jesus kunne hjelpe ham å føle trøst.
Jesus Kristus vil hjelpe meg. Jesus Kristus vil hjelpe meg, tenkte han om og om igjen. Og snart følte han seg litt roligere. Det føltes som om Den hellige ånd var ved hans side.
Pappa klemte hånden hans.
“Alt vil ordne seg,” sa mamma.
Vincent nikket. Han visste at hun hadde rett.
Da legen kom, sydde hun haken hans. Det gjorde vondt, men ikke altfor ille. Hun sa til Vincent at han nok ville få et arr. Men det var greit for ham. Hver gang han så det, husket han månekaker, festivalen og en gang han følte seg trøstet av Jesus og Den hellige ånd.