Hvorfor er vi her?
Vi sa opp jobben, solgte alt og sa farvel til familie og venner for å flytte til et sted vi aldri hadde vært før.
Illustrasjon: Shauna Mooney Kawasaki
Jeg jobbet om dagen, og min kone Elen jobbet om natten. Det var så vidt vi så hverandre. Vi holdt ikke hjemmeaften eller familiebønn. Vi gikk på nadverdsmøtet, men vi manglet engasjement for evangeliet.
Vi begynte å føle en tomhet som kom av å fokusere på det som hører verden til istedenfor det som hører Herren til. Vi følte at vår himmelske Fader ønsket mer av oss.
Så vi dro til Santiago Chile tempel for å få veiledning om hvordan vi kunne forbedre oss. Vi fikk begge tilskyndelsen om at vi trengte å flytte fra Santiago sammen med våre små døtre til det nordlige kystområdet Coquimbo.
Vi hadde aldri vært der før, og vi visste ingenting om området. Men vi sa opp jobben, solgte alt og sa farvel til familie, venner og universitetsstudiene mine.
I Coquimbo kjente vi ingen, og vi hadde ingen penger. Jeg fant en jobb, men tjente knapt nok til husleien. Vi spurte: “Hvorfor er vi her?”
Elen lurte på om det var noe hun kunne gjøre for å hjelpe til med å betale regningene. En dag sydde hun et nytt overtrekk til en av de gamle stolene våre. “Jeg skal legge den ut for salg og se om noen kjøper den,” sa hun. Det var noen som kjøpte den. Etter denne oppmuntringen lærte Elen mer om å trekke om møbler. Hun begynte å annonsere og begynte å motta arbeid.
I 2016 ble jeg kalt som biskop i vår nye menighet. Med jobben min, mine gjenopptatte universitetsstudier og kallet mitt var det igjen så vidt jeg så familien.
“Dette fungerer ikke,” sa Elen. “Kan ikke du jobbe sammen med meg? Jeg skal lære deg det. Du vil være hjemme, og du vil også ha mer fleksibilitet til kallet ditt.”
Jeg var bekymret for å slutte i jobben, men Elen foreslo at vi skulle be til vår himmelske Fader og si: “Her er foretaket vårt. Vi skal gjøre det sammen. Vær så snill å vise oss hvordan vi kan få det til å fungere mens Gregorio virker som biskop.”
Vår himmelske Fader svarte. Nå, etter knapt å ha sett hverandre i mange år, venner vi oss til alltid å være sammen. Noen ganger sier Elen spøkefullt: “Har du ikke noen biskopsrådsintervjuer å gjøre? Kom tilbake om fire timer!”
Her i Coquimbo har vi lært å ha tro og etterleve evangeliet som familie, og vi har blitt velsignet. Vi flyttet til en by vi ikke kjente for å tjene mennesker vi ikke hadde møtt, og vi har sett mirakler vi ikke hadde forventet.