Velsignelser ved selvhjulpenhet
Vel anvendt tid
Fordi Pele Mika Ah Lam gjør mest mulig ut av tiden sin, finner hun lykke daglig, hun eier et lite foretak, og hun kan se seg tilbake uten å angre.
Illustrasjon: Emily Lui
Øytiden i Stillehavet er litt annerledes enn i mange andre deler av verden. Daglige oppgaver utføres i henhold til solens posisjon, ikke klokken. Du våkner til lyden av fugler og bølger, ikke til en skingrende vekkerklokke.
For Pele Mika Ah Lam fra Samoa er det en annen viktig betraktning hun etterlever som har med tiden å gjøre: “Jeg gjør mest mulig ut av den uansett hvor jeg er.”
Lærdom i og utenfor klasserommet
Pele vokste opp i en landsby hvor familier – også hennes egen – lever av jorden. Rennende vann og elektrisitet er aldri en selvfølge, og boligene er enkle og vakre. Utdannelse er ikke lett å betale for. “Hele familien hjelper hverandre med utdannelseskostnadene,” sier Pele. “Det er den samoanske måten.”
Etter å ha arbeidet hardt og fått toppkarakterer på skolen, kom Pele inn på Samoas nasjonale universitet. Hun valgte å studere regnskap, matematikk og databehandling. Hun gjorde også plass i timeplanen til Institutt-klasser.
På veien deltok Pele i en annen aktivitet som skulle forandre livet hennes i nær fremtid, selv om hun ikke var klar over det den gangen. For moro skyld møtte hun hver fredag kveld andre medlemmer av Kirken ved universitetet for å snakke om evangeliet og lære nye ferdigheter. Disse aktivitetene varierte fra uke til uke med ett unntak: Den siste fredagen i hver måned hadde de en stående tradisjon for å lære å lage en ny matrett.
“Jeg fulgte nøye med,” sier Pele. “Jeg ville ikke kaste bort sjansen til å lære noe nytt.”
Denne avgjørelsen skulle gi stort utbytte i fremtiden.
En dør lukkes, et vindu åpnes
Kostnaden for en universitetsutdannelse kan være et stort hinder for nesten hvem som helst. Pele måtte slutte på skolen da midlene tok slutt. Hun hadde imidlertid arbeidet hardt og lært alt hun kunne mens hun var der – blant annet hvordan hun kunne lage mange forskjellige matretter.
Som hustru og som mor til små barn tenkte hun nøye over hvordan hun kunne bruke det hun hadde lært, til å forsørge familien. Gjennom hele sitt liv har Pele blitt opplært til å tro på Gud og arbeide hardt.
“Jeg bestemte meg for å starte eget foretak,” sier hun. “Jeg driver nå en grill- og salatbod og lager mat som jeg lærte å lage mens jeg gikk på skolen!”
På grunn av sin forretningssuksess tjener Pele nok penger til å forsørge sin nærmeste familie, så vel som til å hjelpe til med å forsørge sine foreldre og søsken.
“Familien tror at ‘troen uten gjerninger er unyttig’ [Jakobs brev 2:20],” sier hun. “Vi har tro på Gud og tror at han vil hjelpe oss på alle måter. Men vi må gjøre vår del.”
Øytid
Pele lever fortsatt på “øytid”. Hun står opp og legger seg med solen og nyter den enkle og fredelige samoanske livsstilen. Og hun forstår og etterlever følgende sannhet: “Tiden flyr på vinger, den holdes ei igjen.”1
Eldste Ian S. Ardern i De sytti har sagt: “Tid er aldri til salgs. Dere kan prøve, men tid er en vare som ikke kan kjøpes i noen butikk for noen pris. Men hvis tiden brukes klokt, er dens verdi umåtelig.”2
Fordi Pele prøver å få mest mulig ut av tiden hun har, har Gud gitt henne og hennes familie fremgang, og de har funnet glede selv midt i utfordringene. Hun har et sterkt vitnesbyrd, et fremgangsrikt foretak og en lys fremtid.
“Vi er svært velsignet,” sier hun.