Herren sto ved min side
Jeg hadde ikke forventet at min manns militære utplassering skulle vare i et helt år, men denne opplevelsen hjalp oss å vokse åndelig som familie.
Illustrasjon: Colby A. Sanford
Min familie og jeg hadde vært i Texas i omtrent tre måneder da mor ringte meg en dag fra sitt hjem i England.
“Jeg vet ikke, mamma,” sa jeg, “men jeg føler at noe kommer til å skje i dag, og jeg vet ikke om jeg vil like det.”
Da min mann Matthias kom hjem den kvelden, sa han: “Jeg har noe å fortelle deg.” Jeg visste umiddelbart at han måtte reise bort, men jeg hadde ikke forventet at hans militære utplassering skulle vare i et helt år. Vi hadde to uker på oss til å forberede avreisen. Jeg gråt mye i denne perioden.
Det var et vanskelig år. Å ikke ha min mann hos meg eller min familie i England i nærheten skremte og bekymret meg, men det var også en god erfaring for meg som nybakt mor, og det hjalp oss å lære hvordan vi kunne fortsette å vokse åndelig som familie.
Vi hadde allerede lagt oss til vanen med daglig familiebønn og skriftstudium. Så når Matthias og jeg fikk anledning til å snakke med hverandre, vanligvis via Skype, ba vi og leste i Skriftene sammen.
Når jeg leste i Skriftene alene og sammen med min mann, kom jeg stadig til å tenke på et vers: “Vær derfor ved godt mot og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side” (Lære og pakter 68:6). Jeg innså så at jeg alltid hadde kunnet stole på vår himmelske Fader.
Mitt kall som menighetens kordirigent fikk meg stadig til å fokusere på teksten i salmene og Skriftene og løftene de gir. Å synge og lytte til salmene ga meg fred.
Da spedbarnet vårt, Noah, fikk lungebetennelse, ga prestedømsbærere ham en salvelse og meg en velsignelse til styrke og trøst. Jeg hadde gode omsorgssøstre som også hjalp meg. Jeg kom også sammen med andre hustruer hvis ektemenn var utplassert. De hjalp meg mer enn jeg hjalp dem. Naboen vår hjalp til med å klippe plenen vår.
Jeg er takknemlig for de små og enkle tingene som velsignet familien vår. Vår himmelske Fader syntes alltid å velsigne oss gjennom noen som tok kontakt med oss når vi trengte hjelpen mest.