Lidelsens lutrende flamme

Av eldste D. Todd Christofferson

i De tolv apostlers quorum

Jeg ber om at vi alle må holde oss nær til vår himmelske Fader og Frelseren gjennom vår personlige motgang.

Motgang i livet skulle ikke overraske oss. Enten den kommer av våre egne synder og feiltrinn eller noe annet, er motgang et faktum i jordelivet. Noen syns de burde bli spart for enhver motgang hvis de holder Guds bud, men det er “i lidelsens ovn” (Jesaja 48:10; 1 Nephi 20:10) vi blir utvalgt. Heller ikke Frelseren var fritatt:

“Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led.

Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham” (Hebreerne 5:8–9).

For dem av oss som er ansvarlige, er vanskeligheter ofte et avgjørende element for at vi til slutt skal bli “fullendt”. Det er det som gjør livet til mer enn bare en flervalgsprøve. Gud er ikke bare interessert i hva vi gjør eller ikke gjør, men i hva vi blir.¹ Hvis vi er villige, vil han lære oss å handle slik han gjør, heller enn å bare bli påvirket av andre krefter (se 2 Nephi 2:14–16). Vi må lære å være rettferdige under alle omstendigheter, eller, som president Brigham Young (1801–77) sa, til og med “i mørke”.²

Jeg tror at utfordringen med å overvinne og vokse på grunn av motgang appellerte til oss da Gud fremla sin forløsningsplan i den førjordiske verden. Vi skulle nærme oss denne utfordringen nå, vel vitende om at vår himmelske Fader vil støtte oss. Men det er avgjørende at vi vender oss til ham. Uten Gud har de mørke opplevelsene av lidelse og motgang en tendens til å skape håpløshet, fortvilelse og til og med bitterhet.

Med guddommelig hjelp erstatter til syvende og sist trøst smerte, fred erstatter uro og håp erstatter sorg. Gud vil vende prøvelser til velsignelser og, med Jesajas ord, “gi … hodepryd istedenfor aske” (Jesaja 61:3). Han lover ikke å spare oss for konflikten, men å bevare og trøste oss i våre lidelser og hellige dem til vårt gavn (se 2 Nephi 2:2; 4:19–26; Jakobs bok 3:1).

Selv om vår himmelske Fader ikke vil påtvinge oss sin hjelp og sine velsignelser, vil han handle gjennom sin elskede Sønns barmhjertighet og nåde og Den hellige ånds kraft for å støtte oss når vi søker ham. Vi finner mange eksempler på denne støtten rundt oss og i Skriftene.

Eksempler fra Det gamle testamente

I Det gamle testamente ser vi lydige Abraham som tålmodig venter i mange år på at Guds løfter til ham – arveland og rettferdige etterkommere – skal bli oppfylt. Gjennom hungersnød, trusler mot hans liv, sorg og prøvelser stolte alltid Abraham på Gud og tjente ham, og ble i sin tur holdt oppe av ham. Vi hedrer nå Abraham som “de trofastes far”.³

Abrahams barnebarn Jakob flyktet hjemmefra, alene og tilsynelatende med lite annet enn klærne sine, for å unnslippe dødstruslene fra sin bror Esau. De neste 20 årene tjente Jakob sin onkel Laban. Selv om Laban ga Jakob et trygt tilfluktssted og til slutt to av sine døtre som hustruer, spilte han et dobbeltspill med Jakob, og endret lønn og avtaler med ham flere ganger når Jakob så ut til å gjøre fremskritt (se 1 Mosebok 31:41).

Da de til slutt skilte lag, sa Jakob til sin svigerfar: “Hadde ikke min fars Gud vært med meg … da hadde du sendt meg tomhendt av sted” (1 Mosebok 31:42). I stedet, ettersom Gud var med ham, vendte Jakob hjem, forvandlet fra en pengelens flyktning til ektemannen og faren i en stor familie. Han hadde et stort antall tjenere og var rikelig velsignet med datidens rikdom, småfe, storfe og kameler (se 1 Mosebok 32).

Josef, Jakobs sønn, er det klassiske eksempel på en som konsekvent overvant motgang ved å stole på Gud når andre kanskje ville ha følt seg forlatt av ham. Først ble han solgt til slaveriet av sine egne brødre. Da han så fikk en god stilling og aktelse i sin egyptiske herre Potifars hus, ble Josef urettmessig anklaget av Potifars hustru og fengslet til tross for at han bokstavelig talt hadde flyktet fra synd. Likevel fortsatte Josef å stole på Gud. Selv i fengselet hadde han fremgang, men ble så glemt av dem han hadde hjulpet til tross for deres løfter. (Se 1 Mosebok 37; 39–41.) Til slutt ble Josef, som vi vet, belønnet med et høyt embede og midler til å redde sin fars familie (og hele Egypt) i en tid med hungersnød.

Hold tålmodig ut

Disse og andre eksempler viser oss at motgang vanligvis overvinnes over tid. Det er behov for utholdenhet og standhaftighet. Likevel våker vår himmelske Fader over oss og hjelper oss gjennom hele denne perioden – han venter ikke til enden.

Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum sa en gang: “Det sier seg at tidens gang i seg selv ikke automatisk betyr fremgang. Men akkurat som den fortapte sønn trenger vi ofte selve tidsprosessen for å kunne komme til åndelig bevissthet. (Lukas 15:17.) Et klassisk eksempel på dette er den rørende gjenforening som fant sted mellom Jakob og Esau i ørkenen, så mange år etter stridighetene dem imellom. Gavmildhet kan erstatte fiendtlige følelser. Ettertanke kan skape følelsesdybde. Men ettertanke og innsikt krever tid. Så mange åndelige resultater forutsetter at frelsende sannhet må blandes med tid og bli til erfaringens eliksir, denne uovertrufne medisin for så mange ting.”⁴

President M. Russell Ballard, fungerende president for De tolv apostlers quorum, sa:

“Å vente på Herren innebærer ikke at man ikke skal gjøre noe. Du skulle aldri føle at du befinner deg på et venterom.

Å vente på Herren innebærer handling. Gjennom årene har jeg lært at vårt håp i Kristus øker når vi tjener andre …

Den personlige vekst man kan oppnå nå mens man venter på Herren og hans løfter, er et uvurderlig, hellig element i hans plan for hver enkelt av oss.”⁵

Å være tålmodig er en form for å vende seg til og stole på Gud. I versene umiddelbart før hans råd om å spørre Gud hvis vi mangler visdom, sier Jakobs brev følgende om tålmodighet:

“Akt det for bare glede når dere mottar mange prøvelser.

For dere vet at når troen blir prøvd, virker det tålmodighet.

Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke [mangle] noe” (Joseph Smiths oversettelse, Jakob 1:2;Jakobs brev 1:3–4).

Foredlet ved lidelser

Når vi har vår himmelske Faders hjelp, vil vår motgang og våre lidelser foredle oss heller enn å overvinne oss (se Lære og pakter 121:7–8). Vi vil komme ut av det som lykkeligere og helligere personer. I en åpenbaring til daværende president for De tolv apostlers quorum, Thomas B. Marsh, sa Herren følgende om sine apostler: “Og etter deres fristelser og mange trengsler, se, da vil jeg, Herren, lete etter dem, og hvis de ikke forherder sine hjerter og ikke er hårdnakket mot meg, skal de komme til omvendelse og jeg vil helbrede dem” (Lære og pakter 112:13).

Vi kan si at i motgang lærer vi å kjenne “den eneste sanne Gud, og ham [som han] utsendte, Jesus Kristus” (Johannes 17:3). I motgang vandrer vi sammen med dem dag etter dag. Når vi er ydmyke, lærer vi å se hen til dem “i enhver tanke” (Lære og pakter 6:36). De vil betjene oss i en prosess med åndelig gjenfødelse. Jeg tror ikke det finnes noen annen måte.

Jeg ber om at vi alle må holde oss nær til vår himmelske Fader og Frelseren gjennom vår personlige motgang. Måtte vi samtidig lære å hjelpe andre i deres motgang ifølge Guds mønster. Det var ved “smerter og lidelser og fristelser av alle slag” at Frelseren “i kjødet [fikk] vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter” (Alma 7:11–12). Når det gjelder oss, “når vi i øyeblikket ikke strekkes ut på vårt eget kors, bør vi befinne oss ved foten av et annet menneskes kors – fulle av medfølelse og med tilbud om åndelig føde.”⁶