“Hjelpeforeningens president Toshiko Yanagida”, Liahona, mars 2022.
Historier fra Hellige, bind 3
Hjelpeforeningens president Toshiko Yanagida
Søster Yanagida, som her er 18-år, var Hjelpeforeningens første president i Japan.
Foto gjengitt med tillatelse fra Kato, Yoshihiro
De hellige i Nagoya holdt sitt første Søndagsskole-møte i januar 1950. For å tiltrekke seg flere, la Toshiko og misjonærene flygeblader i en lokal avis. Søndagen etter dukket 150 personer opp i forelesningssalen. De siste dagers helliges møter tiltrakk seg ofte folkemengder i Japan etter krigen, da mange søkte håp og mening etter traumene de hadde vært gjennom.1 Men for de fleste var interessen for Kirken midlertidig, spesielt etter hvert som landet ble mer økonomisk stabilt. Da færre følte behov for å vende seg til tro, gikk det nedover med fremmøtet på møtene.2
På sin side strevde Toshiko og mannen hennes Tokichi med noen aspekter ved å være siste dagers hellig – særlig med å betale tiende. Tokichi tjente ikke mye penger, og noen ganger lurte de på om de hadde nok til å betale for sønnens skolelunsj. De håpet også å kunne kjøpe seg hus.
Illustrasjoner: Greg Newbold
Etter ett møte i Kirken spurte Toshiko en misjonær om tiende. “Japanere er svært fattige nå etter krigen”, sa hun. “Tiende er så vanskelig for oss. Må vi betale?”3
Eldsten svarte at Gud hadde befalt alle å betale tiende, og han snakket om velsignelsene ved å adlyde prinsippet. Toshiko var skeptisk – og litt sint. “Dette er amerikansk tankegang”, sa hun til seg selv.
Andre misjonærer oppfordret henne til å ha tro. En søstermisjonær lovet Toshiko at å betale tiende kunne hjelpe familien å nå sitt mål om å eie sitt eget hus. Toshiko og Tokichi ønsket å være lydige og bestemte seg for å betale sin tiende og stole på at velsignelsene ville komme.4
Omtrent på denne tiden begynte søstermisjonærene å holde uformelle hjelpeforeningsmøter i leiligheten sin for Toshiko og andre kvinner i området. De delte evangeliebudskap, drøftet praktiske måter å ivareta hjemmet sitt på, og lærte å lage rimelig mat. I likhet med Hjelpeforeninger i andre deler av verden holdt de basarer, hvor de solgte sjokolade og andre varer for å skaffe penger til aktivitetene sine. Omtrent et år etter at de hellige i Nagoya begynte å holde møter, ble det formelt organisert en Hjelpeforening, med Toshiko som president.5
Hun og Tokichi begynte også å se velsignelser av å betale tiende. De kjøpte en rimelig tomt i byen og tegnet plantegninger til et hus. De søkte så boliglån gjennom et nytt statlig program, og da de hadde fått byggetillatelse, begynte de å arbeide på et fundament.
Prosessen gikk smertefritt helt til en bygningsinspektør la merke til at tomten deres var utilgjengelig for brannvesenet. “Denne eiendommen er ikke egnet til å bygge hus på”, sa han. “Dere kan ikke gå videre med byggingen.”
Toshiko og Tokichi var usikre på hva de skulle gjøre og snakket med misjonærene. “Vi seks skal faste og be for dere”, sa en eldste. “Gjør det samme, dere også.”
De neste to dagene fastet og ba familien Yanagida sammen med misjonærene. Så kom en annen inspektør for å revurdere tomten deres. Han hadde rykte på seg for å være streng, og til å begynne med ga han bror og søster Yanagida lite håp om å bestå inspeksjonen. Men da han så over tomten, la han merke til en løsning. I en nødssituasjon kunne brannvesenet komme seg til eiendommen ved å fjerne et gjerde i nærheten. Familien Yanagida kunne bygge huset sitt likevel.
“Jeg antar at dere to må ha gjort noe usedvanlig godt tidligere”, sa inspektøren. “I alle mine år har jeg aldri vært så imøtekommende.”
Toshiko og Tokichi ble overlykkelige. De hadde fastet og bedt og betalt sin tiende. Og akkurat som søstermisjonæren hadde lovet, ville de få sitt eget hjem.6