“Våre ånder ble forenet i sang”, Liahona, mars 2022.
Sagt av siste dagers hellige: Kvinner med tro
Våre ånder ble forenet i sang
Språkbarrieren ble oppløst fordi vi visste hvem og hva vi sang om.
Da min venn og jeg gikk ombord i jumbojeten i Seoul i Sør-Korea, hilste vi med et nikk til den bestemoraktige koreanske kvinnen som satt ved midtgangen. Vennen min og jeg presset oss så forbi henne og satte oss i våre egne seter, vennen min i midtsetet og jeg ved vinduet.
Vi hadde bare vært i luften i noen minutter da jeg hørte de myke tonene av en salme. Jeg gjenkjente den som “O store Gud”1, som er kjent i mange kristne trossamfunn, og som jeg nylig hadde lært utenat.
Jeg så meg diskret rundt for å finne ut hvor lyden kom fra. Da jeg gjorde det, la jeg merke til at den koreanske kvinnen på raden vår hadde hånden i en liten salmebok – trykt i koreanske tegn – fra sitt protestantiske kirkesamfunn.
Jeg byttet raskt plass med vennen min og sluttet meg lavmælt til kvinnens sang, til vår gjensidige glede. Hun snakket ikke engelsk, og jeg hverken snakker eller leser koreansk. Men jeg kan lese noter.
Så da hun bladde om i salmeboken, så jeg på den første linjen med noter og nikket hvis jeg gjenkjente salmen. Så nynnet jeg et toneleie, og vi begynte å synge, hun på koreansk og jeg på engelsk. Hun sang melodien, og jeg sang harmonien.
Snart var det passasjerer på radene foran, bak og til siden for oss som sluttet seg til oss. I nesten en time sang vårt improviserte kor flere vanlige kristne salmer på våre morsmål. Språkbarrieren ble oppløst av musikken og det faktum at vi visste hvem og hva vi sang om. Våre ånder ble forenet i sang.
Før kabinpersonalet serverte middag, var vår siste salme “Stille natt”2 – og det var bare midten av oktober.
Siden denne opplevelsen har jeg tenkt på hvor uvanlig, men likevel fantastisk, det var at en gruppe fremmede skulle forene sin røst i salmer på et jetfly høyt over Stillehavet.
Jeg får fremdeles klump i halsen hver gang jeg synger “O store Gud” og “Stille natt”. Jeg kan ikke synge disse salmene uten å tenke på den koreanske kvinnen og musikkens gave som gjorde det mulig for oss å dele vår felles tro på vår Frelser Jesus Kristus.