“Ring meg først”, Liahona, mars 2022.
Sagt av siste dagers hellige: Kvinner med tro
Ring meg først
Jeg er glad for at jeg ikke gikk glipp av muligheten til å hjelpe en søster som trengte meg og som jeg trengte.
Da jeg var en ung mor med mitt første barn, gikk mannen min fortsatt på universitetet. Vi jobbet begge på deltid for å få endene til å møtes.
Jeg gledet meg til en fridag, og hadde tenkt å se en gammel film på TV. Dette var før DVD-er eller strømmetjenester.
Filmen skulle begynne på det perfekte tidspunktet – kl. 10.00 – mens sønnen vår sov. Den var med Cary Grant, en av de amerikanske filmstjernene jeg liker aller best.
Kvelden før min etterlengtede fridag ringte Hjelpeforeningens president i menigheten. En søster i menigheten hadde fått et mildt slag og trengte pleie dagen etter til sønnen kom hjem fra jobb.
“Jeg ville gjort dette selv, men jeg har besøk”, sa Hjelpeforeningens president. Hun forklarte at hun ikke hadde noen andre å spørre, og tilbød seg å passe sønnen vår mens jeg tok meg av søsteren. Jeg gikk motvillig med på det.
Neste morgen leverte jeg sønnen vår og dro for å besøke søsteren. Hun het Louise, og jeg følte en plutselig strøm av hengivenhet for henne. Hun var gammel nok til å være min bestemor, som nylig hadde dødd.
Jeg hjalp Louise å kle på seg, og så laget jeg frokost til henne. Hun satte seg forsiktig ned i en stol og slo på TV-en. Snart var klokken 10.00. Da hun bladde gjennom kanalene med fjernkontrollen, sa hun: “Denne TV-en har ingenting å tilby.”
Jeg nølte og sa så: “Det er en Cary Grant-film på kanal 11.”
“Er det sant?” spurte hun. “Jeg elsker Cary Grant!”
Vi så filmen og koste oss virkelig med den. Etterpå fortalte hun om livet da hun var på min alder. Hun fortalte om sønnen sin, og jeg fortalte om min. Hun snakket om Kirken og hvor mye hun savnet den.
Da sønnen hennes kom hjem, lovet jeg å komme tilbake. Jeg ba Hjelpeforeningens president om å ringe meg først hvis Louise skulle trenge noen igjen.
En gang i løpet av de neste to ukene fikk Louise et nytt slag og døde før jeg fikk anledning til å se henne igjen. Vi hadde bare delt ni timer og en film, men hun ble en god venn. Jeg tenker ofte på henne.
Jeg er takknemlig for at jeg ikke gikk glipp av sjansen til å hjelpe en søster som trengte meg – og som jeg trengte, selv om jeg ikke var klar over det.