Du har alltid visst det

Av José G. Franco, Utah i USA

Jeg hadde fått et vitnesbyrd om det gjengitte evangelium, men jeg hadde fortsatt 10 måneder igjen av min kontrakt som prest i en annen kirke.

Da jeg var rundt ni år gammel, hadde jeg forferdelig tannverk. Smerten ble uutholdelig, men vi hadde ikke penger til å gå til tannlegen. Den gangen bodde jeg sammen med min engel av en bestemor i Mexico.

Med tårer i øynene spurte hun meg: “Tror du på Jesus, og at han kan hjelpe deg?”

Jeg fortalte henne at det gjorde jeg. Hun ba meg gå til rommet ved siden av, knele og be om et mirakel. Jeg utøste mitt hjerte i bønn, men ingenting skjedde. Frustrert la jeg så mye press jeg kunne på kjeven og holdt en bønn til. Snart var smerten borte! Da jeg løp for å fortelle det til bestemor, fant jeg henne på kne der hun tryglet Gud om å hjelpe hennes lille barnebarn. Jeg har aldri glemt denne scenen, og jeg er takknemlig til bestemor.

Andre åndelige opplevelser fulgte.

Da jeg fylte 14, flyttet jeg til Texas i USA for å være sammen med mine foreldre og søsken. Jeg fant en lokal kirke og begynte å gå regelmessig. På grunn av mine erfaringer med Gud ønsket jeg å dele hans navn og evangelium med alle som ville høre på meg. Da jeg var 15 år gammel begynte jeg å studere til prest. I to år tok jeg bibeltimer før skolen, etter skolen og i helgene.

En morgen på videregående skole hørte jeg støy i guttenes garderobe. “Din Mormon!” ropte noen. Jeg hadde aldri hørt dette uttrykket før, men det hørtes ut som en fornærmelse.

Senere fant jeg ut at personen som noen ropte til, var min gode venn Derek.

“Jeg er lei for at du ble kalt mormon,” sa jeg.

Derek smilte og spurte: “Du vet ikke hva en mormon er, gjør du?”

Han fortalte meg at det var et kallenavn på medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

“Så du er kristen?” spurte jeg.

Da han sa ja, var jeg glad for å vite at vi delte tro på Jesus Kristus.

“Har du spurt Gud?”

“Hvem er disse mormonene,” undret jeg, “og hva tror de?”

Jeg gikk på Internett for å finne ut av det. Etter noen minutter avgjorde jeg at min venn ikke var kristen likevel, og at han skulle til helvete. Så jeg gjorde det til mitt oppdrag å redde ham.

De neste to årene leste jeg hver eneste bok jeg kunne finne om Kirken, også hele Mormons bok – to ganger. Jeg møtte også Derek og heltidsmisjonærene for å prøve å hjelpe dem.

Da jeg fylte 17, ble jeg uteksaminert fra prestestudiet, ble ordinert til prest og ble pastor for en liten forsamling i Texas. To måneder etter ordinasjonen hadde jeg en ny samtale med misjonærene.

En av dem spurte: “Du har lest Mormons bok, og du har tatt hver eneste leksjon vi kan gi, men har du spurt Gud om vårt budskap er sant? Du vil anerkjenne et svar fra ham, ikke sant?”

“Selvfølgelig,” svarte jeg stolt.

“Slik jeg ser det, er det en vinn-vinn-situasjon for deg,” svarte misjonæren. “Hvis du spør Gud om det din venn tror er sant og Gud sier nei, da har du fullført oppdraget du startet på. Men hvis han sier at vårt budskap er sant, så tenk på hvor mye du kan oppnå.”

Jeg hadde aldri tenkt på det. Den kvelden knelte jeg på rommet mitt etter å ha lest Moroni 10:3–5. Svaret mitt fra Gud var enkelt, men kraftfullt. Med en mild, lav røst svarte han meg: “Du har alltid visst det.”

Et nytt kapittel i mitt disippelskap

Nå som jeg hadde et vitnesbyrd om det gjengitte evangelium, hva med min tjenestegjerning? Jeg hadde fortsatt 10 måneder igjen av kontrakten som prest. Etter mye bønn og rådslagning med Gud, bestemte jeg meg for å fullføre min tjeneste. De neste 10 månedene fortsatte jeg å dele tradisjonelle bibelsannheter, men når det var mulig, tilføyde jeg det gjengitte evangeliums perspektiv. Disse sannhetene ga gjenklang hos folk, og min lille hjord vokste fra 20 til nesten 150.

Etter at jeg hadde fullført kontrakten, ble jeg tilbudt fast stilling, men jeg visste at det var på tide å bli døpt i Kirken. Det var på tide å innlede et nytt kapittel på min reise som disippel.

Da jeg fortalte det til familien min, ble de ikke glade – til å begynne med. Men tre måneder etter at jeg ble medlem av Kirken, døpte jeg mor og to av mine søsken. Etter å ha vært på heltidsmisjon i Oklahoma Oklahoma City misjon, døpte jeg min yngre søster.

Hvis noen spør hvorfor jeg forandret religionen min, svarer jeg alltid: “Jeg forandret ikke min religion – jeg er fortsatt en hengiven kristen. Jeg styrket ganske enkelt mitt forhold til Frelseren ved å bli et døpt medlem av hans kirke – Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg kjenner ham mer personlig og nært nå enn før på grunn av evangeliets gjengivelse, Mormons bok, vår tids profeter og de hellige ordinanser til frelse og opphøyelse som er tilgjengelige i tempelet.”

I dag har jeg privilegiet å arbeide som heltidslærer i Seminar. Jeg vier fortsatt mitt liv til Jesus Kristus og hans evangelium. Og fortsatt “forkynner [jeg] … en stor glede” til alle som vil høre (Lukas2:10).