“Min fred gir jeg dere”, Liahona, mars 2023.
“Min fred gir jeg dere”
De samme ordene som Jesus talte til Genesaretsjøen den stormfulle natten for lenge siden, sier han til oss under stormene i vårt liv: “Ti, vær stille.”
Foto: Getty Images
For min familie og meg var den kalde vinteren i 1944 en tid med frykt og usikkerhet. Med min far langt borte på vestfronten, strevde mor med å holde sine fire barn mettet og varme mens krigen truet vårt hjem i Tsjekkoslovakia.
Hver dag kom faren nærmere. Til slutt bestemte mor seg for å flykte til foreldrenes hjem i Øst-Tyskland. På en eller annen måte klarte hun å få oss alle med på et av de siste flyktningtogene på vei vestover. Eksplosjoner i nærheten, bekymrede ansikter og tom mage minnet alle på toget om at vi var på vei gjennom en krigssone.
En kveld etter at toget hadde stoppet for å skaffe forsyninger, skyndte mor seg av sted for å lete etter mat. Til hennes forferdelse var toget med oss barna borte da hun kom tilbake!
Fylt av bekymring vendte hun seg til Gud i desperat bønn, og begynte så febrilsk å lete på den mørke togstasjonen. Hun løp fra spor til spor og fra tog til tog. Hun visste at hvis toget hennes gikk før hun fant det, ville hun kanskje aldri få se oss igjen.
Stormer i livet vårt
Under Frelserens jordiske virke lærte hans disipler at han kunne roe stormene i vårt liv. En kveld, etter en hel dag med undervisning ved bredden av sjøen, foreslo Herren at de skulle “sette over til den andre siden” av Genesaretsjøen (Markus 4:35).
Etter at de hadde dratt, fant Jesus et sted å hvile på skipet og sovnet. Snart kom det mørke skyer, og “da kom det en voldsom kastevind, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles.” (se Markus 4:37).
Vi vet ikke hvor lenge disiplene strevde i stormen, men til slutt klarte de ikke å vente lenger. De fikk panikk og ropte: “Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?” (Markus 4:38).
Vi opplever alle plutselige stormer. I vårt jordiske liv med prøvelser og utfordringer kan vi føle oss fortvilet, motløse og skuffet. Vårt hjerte knuses på grunn av oss selv og dem vi er glad i. Vi er bekymret og redde, og mister noen ganger håpet. I slike stunder kan vi også rope: “Mester, bryr du deg ikke om at jeg går under?”
I min ungdom var en av mine favorittsalmer “Mester, se uværet truer”.1 Jeg kunne forestille meg selv i båten når “bølgene slår mot sky”. Den avgjørende og vakreste delen av salmen følger: “Og havet og vinden han byde vil: Ti, vær still!” Så kommer det viktige budskapet: “Er han med i båtene, stol da på de kan ei i sjø eller storm forgå.”
Hvis vi ønsker Jesus Kristus, Fredsfyrsten, velkommen i båten vår, trenger vi ikke være redde. Vi vil vite at vi kan finne fred midt i stormene som virvler i oss og rundt oss. Da disiplene ropte om hjelp, reiste Jesus seg, “og han truet vinden og sa til sjøen: Ti, vær stille! Og vinden la seg, og det ble blikk stille” (Markus 4:39).
De samme ordene som Jesus talte til Genesaretsjøen den stormfulle natten for lenge siden, sier han til oss under stormene i vårt liv: “Ti, vær stille.”
“Ikke som verden gir”
Alt de kunne si var: “Hvem er dette, siden både vinden og sjøen adlyder ham?” (Markus 4:41).
Jesus er en mann uten sidestykke. Som Guds Sønn ble han kalt til å utføre en misjon som ingen annen kunne utføre.
Ved sin forsoning, og på en måte vi ikke fullt ut kan forstå, påtok Frelseren seg “smerter og lidelser og fristelser av alle slag” (Alma 7:11) og “den samlede vekt av all jordisk synd”.2
Selv om han ikke skyldte rettferdigheten noe, led han “hele … rettferdigheten[s krav]” (Alma 34:16). Slik president Boyd K. Packer (1924–2015), president for De tolv apostlers quorum, sa det: “Han hadde ikke gjort noe galt. Likevel opplevde han den samlede virkning av all skyld, sorg og bedrøvelse, smerte og ydmykelse, all den fysiske og psykiske pine mennesker kjenner – han opplevde alt sammen.”3 Og han overvant dem alle.
“Og han vil påta seg døden, så han kan løse dødens bånd som binder hans folk. Og han vil påta seg deres skrøpeligheter, så hans indre kan fylles med barmhjertighet i kjødet, så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter” (Alma 7:12).
Ved en guddommelig begavelse som ble til gjennom brennende pine, og av kjærlighet til oss, betalte Jesus Kristus prisen for å forløse oss, for å styrke oss og for å frelse oss. Det er bare gjennom forsoningen at vi kan finne den fred vi så sårt ønsker og trenger i dette liv. Frelseren lovet: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!” (Johannes 14:27).
Jesu Kristi liv og læresetninger gir oss måter å føle hans fred på hvis vi vil vende oss til ham.
Christ’s Image [Kristi ansikt], av Heinrich Hofmann
Måter å føle fred på
Jesus Kristus, som kontrollerer elementene, kan også lette våre byrder. Han har kraft til å helbrede enkeltpersoner og nasjoner. Han har vist oss veien til sann fred, for han er “Fredsfyrsten” (Jesaja 9:6). Den fred Frelseren tilbyr kan forvandle hele menneskehetens eksistens hvis Guds barn ville tillate det. Hans liv og læresetninger gir oss måter å føle hans fred på hvis vi vil vende oss til ham.
“Lær av meg,” sa han, “og lytt til mine ord, gå frem i min Ånds saktmodighet, og du skal ha fred i meg” (Lære og pakter 19:23).
Vi lærer om ham når vi løfter vår sjel i bønn, studerer hans liv og læresetninger og “[står] på hellige steder,” herunder tempelet (Lære og pakter 87:8, se også 45:32). Gå til Herrens hus så ofte du kan. Tempelet er en fredelig tilflukt fra vår tids voksende stormer.
Min kjære venn president Thomas S. Monson (1927–2018) underviste: “Når vi kommer til dette hellige hus, og når vi husker på de pakter vi inngår der, vil vi bli i stand til å utholde enhver prøvelse og overvinne enhver fristelse. Tempelet gir livet mening. Det bringer fred i sjelen – ikke den fred som menneskene gir, men den fred som Guds Sønn lovet.”4
Vi lytter til hans ord når vi gir akt på hans læresetninger i de hellige skrifter og fra hans levende profeter, etterligner hans eksempel og kommer til hans kirke, hvor vi blir innlemmet i fellesskapet, undervist og næret ved Guds gode ord.
Vi vandrer i hans Ånds saktmodighet når vi elsker slik han elsket, tilgir slik han tilga, omvender oss og gjør vårt hjem til et sted hvor vi kan føle hans Ånd. Vi vandrer også i hans Ånds saktmodighet når vi hjelper andre, med glede tjener Gud og streber etter å bli “Kristi fredelige etterfølgere” (Moroni 7:3).
Disse trinnene med tro og gjerninger fører til rettferdighet, velsigner oss på vår reise som disippel og gir oss varig fred og hensikt.
“I meg kan dere ha fred”
På en mørk natt på en dyster jernbanestasjon for mange år siden sto mor overfor et valg. Hun kunne sitte og beklage tragedien det er å ha mistet sine barn, eller hun kunne sette sin tro og sitt håp i handling. Jeg er takknemlig for at hennes tro overvant hennes frykt, og at hennes håp overvant hennes fortvilelse.
Til slutt, i et avsidesliggende område på stasjonen, fant hun toget vårt. Der ble vi til slutt gjenforenet. Den kvelden, og i mange stormfulle dager og netter som skulle komme, holdt min mors eksempel på å sette tro ut i handling oss oppe mens vi håpet på og arbeidet for en lysere fremtid.
I dag er det mange av Guds barn som opplever at toget deres også har blitt flyttet. Deres håp og drømmer for fremtiden har blitt ført bort av krig, pandemi og tap av helse, arbeid, utdanningsmuligheter og sine kjære. De er motløse, ensomme, berøvet.
Brødre og søstre, kjære venner, vi lever i vanskelige tider. Nasjonene er forvirret, straffedommer er over landet, og fred er tatt bort fra jorden (se Lære og pakter 1:35; 88:79). Men fred behøver ikke tas fra vårt hjerte, selv om vi må lide, sørge og vente på Herren.
På grunn av Jesus Kristus og hans forsoning vil våre bønner bli hørt. Tidspunktet tilhører Gud, men jeg vitner om at våre rettferdige ønsker en dag vil bli oppfylt og at alle våre tap vil bli kompensert for oss, forutsatt at vi bruker den guddommelige gave omvendelse og holder oss trofaste.5
Vi vil bli helbredet – fysisk og åndelig.
Vi vil stå rene og hellige for dommens skranke.
Vi vil bli gjenforenet med våre kjære i en strålende oppstandelse.
Måtte vi i mellomtiden bli trøstet og oppmuntret når vi stoler på Frelserens løfte: “Dere skal ha fred i meg” (Johannes 16:33).