“Kraften til å oppreise”, Liahona, mars 2023.
Jesu mirakler
Kraften til å oppreise
Vi kan bidra til å løfte dem som venter på Frelserens befrielse.
Knust. Igjen. Jeg sank sammen mot stolen med bøyd hode. Jeg var bare en iakttager, men likevel hadde jeg ingen energi til å reise meg. Laget vårt hadde prøvd så hardt. Noen var skadet. Noen haltet av banen. Etter fotballagets gjentagende tap på videregående skole ble vi ikke bare slått – hjertet vårt ble knust.
Akkurat da skuffelsen syntes å overvinne meg, kom en av de yngste jentene på laget forbi. Jeg ble umiddelbart trukket til det besluttsomme trekket jeg så i ansiktet hennes.
Jeg så på hvert eneste skritt da hun rakte ut en hånd til hver jente, men ikke med anerkjennelse av nederlag. I stedet ga hun individuell ros, trøst og medfølelse. “Jeg har aldri sett deg løpe så hardt for å nå frem ved hver eneste pasning. Det var din beste kamp.” Og til en annen: “Oi, fantastisk kamp. Seriøst, du var på topp i dag!”
Med hver high five dvelte hennes ene hånd i deres, mens den andre hånden holdt fast på en skulder eller forsiktig klappet et ben med blåmerker og fullt av gress. Jeg kunne føle at hun hadde noe i seg, en kraft som på en eller annen måte ble overført fra henne til hjertet til hver lagkamerat. Smil begynte å bryte gjennom de smertefulle grimasene og skuffelsen. Langsomt, én etter én, fikk hver spiller en ny følelse som vibrerte gjennom luften.
Hvem brydde seg om blåmerkene og smertene? Hvem brydde seg om sinnet og frustrasjonen? Ikke én. Men hvordan kan bare en hånd løfte noen fra et sted med lidelse til et sted med hensikt og styrke?
La meg dele noe av det jeg har lært om Frelserens evne til å løfte og hvordan vi kan hjelpe, som min venn på fotballaget.
I Det nye testamente leser vi følgende beretning om Jairus datter.
“En av synagogeforstanderne, ved navn Jairus, kommer dit. Da han får se Jesus, kaster han seg ned for hans føtter,
Og han ber ham inntrengende og sier: Datteren min ligger på det siste. Kom og legg hendene på henne, for at hun kan bli helbredet og leve!
Han gikk da med ham” (Markus 5:22–24).
“Han gikk da med ham.”
Jeg elsker setningen “[Jesus] gikk med ham” (Markus 5:24). Mirakelet hadde ikke skjedd ennå. Det ville faktisk bli noen tragiske forsinkelser før familien fikk befrielsen som de tryglet om. Men Kristus var allerede på reisen sammen med dem.
Når vi trenger det vi ikke kan gjøre selv, kan vi stole på at Jesus kommer. Og vi kan stole på at når vi venter i tro på hans mirakler i vårt liv eller våre kjæres liv, vil han vandre med oss. Han vil vandre med oss hele veien gjennom den angst og frykt og sorg som kan vente oss på veien som fører til befrielse.
“Kom og legg hendene på henne”
Det er ikke vi som kan tilby helbredelse, men i likhet med Jairus kan vi bringe Jesus Kristus, Mesterlegen, til dem vi er glad i. Jairus visste at Frelserens hender kunne løfte noen fra et sted med lidelse til et sted med hensikt og styrke.
Jeg så det i vår lys-givende fotballspiller. Hun delte Kristi lys på en fotballbane og lot ham utføre sin helbredelse. Ved å holde opp hans lys, hjalp hun til med Israels innsamling.
Hver enkelt av oss vil trenge frelse av en annen enn oss selv. Uansett hvor sårbare det tilsynelatende gjør oss, kan vi stole på at vår himmelske Fader sørget for en Frelser som kan hjelpe til med å løfte oss fra fortvilelse. Og vi kan delta sammen med ham, akkurat slik min fotballhelt gjorde.
Men hva om ting bare blir verre mens du venter på at hans velsignelser skal komme?
“Hvorfor bryr du Mesteren lenger?”
Mens Kristus var på vei til Jairus’ hus, ble han forsinket. Gatene var overfylte, og da han prøvde å komme seg gjennom, rørte en kvinne med stor tro, som også hadde ventet på hans helbredende hånd, klærne hans.
“For hun sa: Kan jeg få røre, om så bare ved klærne hans, så blir jeg frisk.
Da stanset blødningen med en gang, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage” (Markus 5:28–29).
Hvor panisk var Jairus? Hvor frustrert over utsettelsen? Da han forlot sitt hus, var datteren hans allerede på dødsstadiet. Da Frelseren oppsøkte kvinnen som ble helbredet og snakket med henne, kom en fra Jairus’ hus med de dårlige nyhetene: “Din datter er død, hvorfor bryr du Mesteren lenger?” (Markus 5:35).
For en velsignelse for kvinnen som hadde ventet så lenge! Men for en tragedie for Jairus og familien hans, som ikke hadde tid til å vente! Noen ganger når det er vi som venter, kan det være vanskelig å opprettholde håpet om at han kommer. Men for Jairus og familien hans virket det nå for sent å håpe på mirakelet de hadde trengt. Datteren hans var død. Hvorfor bry Mesteren lenger?
Hvorfor? Fordi grensene vi noen ganger setter på Frelserens mirakler, ikke betyr noe. Han er ikke bundet av våre tidsfrister, og hans kraft er heller ikke begrenset av vår forståelse av hva som er mulig.
Hvis vi vil se med troens øyne mens vi venter, vil vi se forsikringer om at hans befrielse kommer (se Alma 58:11). Disse forsikringene kan forandre vårt hjerte og bekrefte vår tro på ham. Selv om det virker som om muligheten har gått, vil han fortsatt komme. Ditt øyeblikk vil komme.
The Raising of Jairus’ Daughter [Jarius’ datter blir oppvekket], av Gabriel Max / Peter Horree / Abla Stock Photo
“Frykt ikke, bare tro”
Så snart Frelseren hørte de dårlige nyhetene, sa han til Jairus: “Frykt ikke, bare tro” (Markus 5:36). Frelserens ord til Jairus viser hvor opptatt han er av å forsikre oss når vi venter. Hans tjeneste tar ikke pause, selv ikke når vi gjør det. Han oppfordret umiddelbart Jairus videre i tro.
“Idet han kommer inn, sier han til dem: Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død, hun sover.
Så tar han barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi! Det betyr: Pike, jeg sier deg: Stå opp” (Markus 5:39, 41).
Fikk du med deg det? “Han tar barnet ved hånden.” Det finnes kraft i paktene. President Howard W. Hunter (1907–95) erklærte: “Hva Jesus legger sine hender på, vil leve.1 Hva kan vi gjøre for bedre å motta hans helbredende hånd? Og hvordan kan vi være hans hender til å bidra til å løfte andre i deres hjertesorg og fortvilelse?
“Straks sto piken opp og gikk omkring”
Umiddelbart kom livet tilbake til Jairus datter: “Straks sto piken opp og gikk omkring” (Markus 5:42). Jordelivet vil gi oss senger som vi må stå opp fra. For hver enkelt av oss vil disse sengene se litt forskjellig ut, fra motløshet etter et tap på marken til tapet av en av våre nærmeste. Lidelser vil uunngåelig komme. Men han vil aldri svikte oss, uansett hvor forferdelige eller endelige omstendighetene måtte virke. Noen ganger lar han oss gå gjennom døde eller øde steder så han kan rekke ut sine hender og fylle dem med liv.
Med tegnet på hans forsoning, et naglemerke i hver hånd, viser han oss at vi er hans tjenestegjerning: “Se, i begge mine hender har jeg gravert deg” (1 Nephi 21:16). Kristi tjenestegjerning var, er og vil alltid være å oppreise oss fra en død vi ikke kan unnslippe fysisk eller åndelig, og alt er gjort mulig ved hans sonoffer.
Når slike hjertesorger og utfordringer oppstår, kan vi se for oss hendene som bærer et merke i hver håndflate, som ikke bare gir vennlighet og kjærlighet, men kraft til å overvinne. Ved å utøve tro på ham, vil fullstendig gjenopprettelse av verdens Forløser seire over alt vi står overfor.
Og vi kan være forlengelsen av hans hender til andre som trenger hans berøring.
Jeg vitner om at hver enkelt av oss vil bli oppreist fra våre egne skrøpeligheter og til slutt graven. Husk at selv om alt føles tapt, er han der og strekker ut sine hender med frelsende kraft. Forestill deg gleden som vil komme når han rekker ut sin hånd til din og erklærer: “Jeg sier deg: Stå opp.” Og stå opp, det skal vi.