Jødenes begravelsesskikker

Lasarus, Marta og Maria var søsken som bodde i byen Betania. De var venner av Frelseren, og han besøkte dem ved flere anledninger. På et bestemt tidspunkt i sitt virke forlot Jesus Judea, der Betania lå, fordi jødene i området ønsket å drepe ham (se Johannes 10:39–40). Mens Jesus var borte, ble Lasarus syk, døde og ble begravet i henhold til jødisk skikk (se Johannes 11:1–17).

Dette er noen av skikkene de sannsynligvis ville ha fulgt ved Lasarus’ død og begravelse.

Etter at vedkommende døde, ble øynene hans eller hennes lukket. Kroppen ble vasket med dufter som myrra og aloë (se Lukas 23:56; Johannes 19:38–40).

Legemet ble pakket inn i tøy og båret til familiens hjem, hvor slektninger og naboer kunne komme og se den avdøde (se Apostlenes gjerninger 9:37).

Vanligvis innen åtte timer etter dødsfallet, ble legemet båret til graven på en båre så alle besøkende kunne se liket (se Lukas 7:12–14). Kvinner ledet følget. Familiemedlemmene rev klærne deres som et tegn på sorg.

Noen graver ble hogd ut i stein (se Matteus 27:58–60). Gravene hadde små åpninger slik at folk måtte bøye seg for å komme inn.

Kroppen ble lagt på en benk hogd ut av stenen. Graven var dekket med en stor rund sten for å hindre tyver eller dyr i å komme inn.¹

Etter at Jesus oppreiste Lasarus fra de døde, hadde hans disipler en mektig grunn til å håpe istedenfor bare å sørge over tapet av en av sine nærmeste. De kunne ikke benekte at på grunn av Jesus Kristus skulle “graven ikke … ha noen seier, og døden [skulle ikke] ha noen brodd” (Mosiah 16:7).