Sagt av siste dagers hellige
Mitt møte med de hellige i Gambia
De siste 10 årene som jeg jobbet som lærer ved Roligheden skole i Arendal kommune, fikk vi hvert år besøk av en representant for organisasjonen Butterfly Friends. Hun fortalte livlig og malende om organisasjonens arbeid med å gi gratis skolegang til fattige barn i Gambia, og hensikten med besøkene var å få elevene til å donere en dags arbeid til organisasjonen. Det virket, for med voksende glød samlet elevene inn penger til å bygge et klasserom ved en skole, kjøpe skolebøker og forbruksmateriell, støtte helsesenterets arbeid med å gi vaksine og hjelp til fødende kvinner, og en mengde andre gode formål. Hvert år ble nye elevmasser inspirert, og tidligere elever ble vist hva fjorårets donasjon av penger ble brukt til.
Noe av det som fasinerte meg var måten Butterfly Friends ble drevet på. Det var nesten som om Kirken sto bak, for alt med å samle inn penger og drive selve organisasjonen ble gjort på frivillig basis av ildsjeler her i Norge. Det forsvant ingenting i administrasjon, men var det virkelig mulig? Det hørtes nesten for godt ut til å være sant. Det bestemte jeg meg for å finne ut av.
Da jeg selv var blitt pensjonist tok jeg kontakt med daglig leder Anbjørg Juliussen fra Vikersund og fortalte at jeg gjerne kunne tenke meg å hjelpe dem med det de driver med. I begynnelsen fikk jeg ikke noe særlig respons, men høsten 2021 kom forespørselen om jeg kunne være med på en 14 dagers tur i november. Det passet veldig dårlig akkurat da, men i mars 2022 pakket jeg kofferten og ble med til Gambia.
Det som møtte meg var veldig annerledes enn jeg var vant til. Jeg ble slått av den store fattigdommen, den totale mangelen på nesten alt, men samtidig den utrolige vennligheten og optimismen som menneskene jeg møtte utstrålte. Det føltes så fantastisk godt å få lov til å dele mine erfaringer og kunnskaper gjennom praktisk vedlikeholdsarbeid på de seks skolene organisasjonen driver. Jeg var hektet.
Første gang jeg dro til Gambia forsøkte jeg forgjeves å finne Kirken, men Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige hadde ikke noen organisert gren eller menighet i landet på den tiden. Stor var gleden da jeg like etterpå leste i Church News at Kirken nå var representert, og en gren organisert den 10. juni 2022, i hovedstaden Banjul. Derfor sørget jeg for å ta kontakt med grenspresident Samuel O. Amako før jeg skulle tilbake i februar 2023.
Jeg var veldig spent da jeg for første gang gikk inn i de leide lokalene Banjul gren disponerer. Det som møtte meg var et pent hus med mye plass, men totalt robbet for inventar. Det var ikke kommet på plass enda. Alt de hadde var noen leide stoler til rommet hvor nadverdsmøtet ble holdt, og når Primær, UK/UM eller Hjelpeforeningen skulle holdes, måtte stolene bæres inn i de respektive rommene. De hadde ikke engang en talerstol. Det var tydelig at Banjul gren var en gren i startgropen, men etter å ha vært på et møte der, var jeg overbevist om at de ikke kom til å forbli der veldig lenge. En mer livlig og energisk gren skal en lete lenge etter. Det var helt magisk å være sammen med så utadvendte, sprudlende og åndelige medlemmer.
I følge grenspresidenten hadde de 45 medlemmer på papiret, og jeg var litt spent på hvor mange som faktisk ville komme til møtene. Stor var min glede da jeg så at det var minst så mange til stede. Likevel var ikke alle medlemmene der, men i stedet var det mange interesserte venner og naboer. Og da misjonærene etter møtene delte ut to eksemplarer av Mormons bok til hver familie, fulgte det med en oppfordring om ikke bare å dele ut bøkene. Nei, de måtte finne noe i Mormons bok de likte, og så sette seg ned med den aktuelle mottakeren og lese fra boken, forklare innholdet og bære sine vitnesbyrd. Et eksempel til etterfølgelse!
Siden misjonspresidenten og hans hustru var på besøk denne dagen var jeg ganske trygg på at jeg kunne overvære møtene uten å bli bedt om å være delaktig på programmet. Det skjedde ikke. Et halvt minutt før nadverdsmøtet begynte kom grenspresidenten ned og lurte på om jeg kunne ta de første ti minuttene av møtet. Jeg sa selvfølgelig ja, men jeg må innrømme at jeg var litt mer spent enn vanlig da jeg reiste meg for å tale – på engelsk.
Jeg lot medlemmene være med på min egen trosreise, og vitnet om det grunnleggende i vår tro, og det var ikke vanskelig både å høre og føle at de var mottakelige. Spesielt var de imponert over at jeg ble døpt så tidlig som i 1965. En magisk opplevelse. Tenk å få vitne for så fantastiske siste dagers pionerer. En opplevelse som jeg vil huske og skatte lenge.
Hva sitter jeg så igjen med? En følelse av dyp takknemlighet for å få bo i et fantastisk land som Norge hvor vi har absolutt alt, inkludert det gjengitte evangeliet, men også en glede over å ha fått åpnet øynene for de store utfordringene mennesker andre steder i verden strever med. Jeg kan se mine egne problemer og motgang i et helt annet lys. Og jeg ser at lille meg kan gjøre en forskjell for mange flere mennesker enn jeg hadde trodd. Det kan du også, og vet du ikke hvordan, så ta kontakt.