Håpets seier
Håp er en levende gave, en gave som vokser når vi styrker vår tro på Jesus Kristus.
Mine kjære brødre og søstre over hele verden, når vi innleder denne svært spesielle tiden med generalkonferanse, vil himmelens øyne med sikkerhet være rettet mot oss. Vi vil høre Herrens røst gjennom hans tjenere. Vi vil føle Den hellige ånds “veiledende, rettledende og trøstende” innflytelse, og vår tro vil bli styrket.
For tre år siden innledet president Russell M. Nelson generalkonferansen med disse ordene: “Ren åpenbaring til spørsmålene i ditt hjerte vil gjøre denne konferansen givende og uforglemmelig. Hvis du ennå ikke har søkt Den hellige ånds betjening for å hjelpe deg å høre hva Herren ønsker at du skal høre i løpet av disse to dagene, oppfordrer jeg deg til å gjøre det nå. Gjør denne konferansen til en tid der du kan nyte Herrens budskap gjennom hans tjenere.”
Skriftene knytter tre ord kraftfullt sammen: Tro, håp, kjærlighet. Håpets gave er en uvurderlig nådegave fra Gud.
Ordet håp brukes om mange ting vi ønsker skal skje. For eksempel: “Jeg håper det ikke vil regne,” eller “Jeg håper laget vårt vinner.” Min hensikt er å tale om vårt hellige og evige håp sentrert på Jesus Kristus og det gjengitte evangelium, og våre “tillitsfull[e] forventning[er] … etter de velsignelser som er lovet de rettferdige”.
Vårt håp om evig liv
Vårt håp om evig liv er sikret gjennom Kristi nåde og våre egne valg, noe som gir oss den bemerkelsesverdige velsignelsen å vende tilbake til vårt himmelske hjem og leve evig i fred og lykke sammen med vår himmelske Fader, hans elskede Sønn, vår trofaste familie og dyrebare venner og de rettferdige menn og kvinner fra ethvert kontinent og ethvert århundre.
På jorden opplever vi glede og sorg når vi blir testet og prøvet. Vår seier kommer ved tro på Jesus Kristus når vi seirer over våre synder, vanskeligheter, fristelser, urettferdighet og jordelivets utfordringer.
Når vi styrker vår tro på Jesus Kristus, ser vi forbi våre kamper, mot evighetens velsignelser og løfter. Som et lys hvis glans vokser, lyser håpet opp den mørke verden, og vi ser vår strålende fremtid.
Håp kommer fra Gud
Siden begynnelsen har vår himmelske Fader og hans elskede Sønn villig velsignet de rettferdige med den dyrebare gaven håp.
Etter å ha forlatt hagen, ble Adam og Eva undervist av en engel om Jesu Kristi løfte. Håpets gave opplyste deres liv. Adam erklærte: “Mine øyne [er] blitt åpnet, og i dette liv skal jeg ha glede.” Eva talte om “gleden ved [deres] forløsning og det evige liv som Gud gir til alle lydige.”
Akkurat slik Den hellige ånd ga Adam håp, opplyser Herrens ånds kraft de trofaste i dag og lyser opp det evige livs realitet.
Frelseren sender oss en Trøster, Den hellige ånd, en ledsager som bringer tro, håp og fred “ikke som verden gir”.
“I verden,” sa Frelseren, “har dere trengsel. Men vær frimodige [ha et klart håp]! Jeg har overvunnet verden.”
I vanskelige tider velger vi å stole på Herren i tro. Vi ber i stillhet: “La ikke min vilje skje, bare din.” Vi føler Herrens godkjennelse av vår saktmodige villighet, og vi venter på den lovede fred Herren vil sende i sin valgte tidsplan.
Apostelen Paulus underviste: “Håpets Gud [vil] fylle dere med … glede og fred … så dere kan være rike på håp,” “vær[e] glade i håpet, tålmodig i trengselen,” “ved Den Hellige Ånds kraft.”
En leksjon om håp
Profeten Moroni hadde personlig erfaring med å ha håp i Kristus under prøvelser. Han forklarte sin forferdelige situasjon:
“Jeg er alene … Jeg har [ikke] … noe sted å gå.”
“Jeg gir meg ikke til kjenne … av frykt for at de skal drepe meg.”
Bemerkelsesverdig nok nedtegner Moroni sin fars ord om håp i denne vanskelige og ensomme tiden.
“Hvis et menneske har tro, må han nødvendigvis ha håp, for uten tro kan det ikke være noe håp.”
“Hva er det dere skal håpe på? … Dere skal ha håp, gjennom Kristi forsoning og i hans oppstandelses kraft, om å bli oppreist til evig liv.”
Mine brødre og søstre, håp er en levende gave, en gave som vokser når vi styrker vår tro på Jesus Kristus. “Tro er full visshet om det en håper.” Vi bygger denne vissheten – bevisene for vår tro – gjennom bønn, tempelpakter, holde budene, stadig nyte Skriftene og ordene til vår tids profeter, ta del i nadverden, tjene andre og tilbe ukentlig sammen med våre medhellige.
Håpets hus
For å befeste vårt håp i en tid med økende ugudelighet, har Herren befalt sin profet å spre sine templer over jorden.
Når vi kommer inn i Herrens hus, føler vi Guds ånd bekrefte vårt håp.
Tempelet vitner om den tomme graven, og at livet på den andre siden av sløret fortsetter for alle.
For dem som ikke har en evig ledsager, bekrefter ordinansene kraftfullt at enhver rettferdig person vil motta enhver lovet velsignelse.
Det finnes storslått håp når et ungt par kneler ved alteret for å bli beseglet, ikke bare for tid, men for evighet.
Det finnes uendelig håp for oss i løftene som gis til våre etterkommere, uansett hvilke omstendigheter de befinner seg i.
Det finnes ingen smerte, ingen sykdom, ingen urettferdighet, ingen lidelse, ingenting som kan formørke vårt håp hvis vi tror og holder fast ved våre pakter med Gud i Herrens hus. Det er et lysets hus, et håpets hus.
Når håpet blir svekket
Vi feller sorgens tårer når vi ser tristheten og fortvilelsen hos dem som ikke har noe håp i Kristus.
Jeg så nylig på avstand et ektepar som en gang hadde tro på Kristus, men så bestemte seg for å forkaste sin tro. De hadde fremgang i verden, og de fant glede i sitt intellekt og avvisningen av sin tro.
Alt virket bra helt til mannen, fortsatt ung og energisk, plutselig ble syk og døde. Som en solformørkelse hadde de blokkert Sønnens lys, og resultatet var en formørkelse av håpet. I sin vantro følte hustruen seg nå desorientert, smertelig uforberedt, ute av stand til å trøste sine barn. Hennes intellekt hadde fortalt henne at livet var i fullkommen orden, helt til hun plutselig ikke hadde noe håp for morgendagen. Hennes fortvilelse førte til mørke og forvirring.
Håp i hjerteskjærende tragedie
La meg sammenligne hennes smertefulle fortvilelse med en annen families håp i Kristus i en hjerteskjærende tid.
For 21 år siden ble den nyfødte sønnen til min nevø, Ben Andersen, og hans hustru, Robbie, fløyet med ambulansefly fra sitt landbrukssamfunn i Idaho til Salt Lake City. Jeg kom til sykehuset, og Ben forklarte de alvorlige, livstruende komplikasjonene med barnets hjerte. Vi la hendene på Treys lille hode. Herren velsignet ham med forlenget liv.
Trey hadde en hjerteoperasjon den første uken i sitt liv, og flere operasjoner fulgte. Etter hvert som årene gikk, ble det klart at Trey ville trenge en hjertetransplantasjon. Selv om hans fysiske aktivitet var begrenset, vokste hans tro. Han skrev: “Jeg har aldri syntes synd på meg selv fordi jeg alltid har visst hvor viktig det er å ha tro på Jesus Kristus og et vitnesbyrd om frelsesplanen.”
Trey hadde dette velkjente sitatet fra president Nelson på telefonen sin: “Gleden vi føler, har lite å gjøre med omstendighetene i vårt liv, og alt å gjøre med hva vi fokuserer på.”
Trey skrev: “Jeg har alltid sett frem til å reise på heltidsmisjon, men … legene mine vil ikke la meg reise på misjon før det har gått minst et år etter transplantasjonen … Jeg har satt min lit til Jesus Kristus.”
Trey var begeistret over å ha kommet inn på regnskapsstudiet ved BYU som begynte dette semesteret, men ble enda mer begeistret i slutten av juli da han mottok den etterlengtede telefonsamtalen om å komme til sykehuset for hjertetransplantasjon.
“Ett år,” sa Trey, “så vil jeg være på misjon.”
Det var store forventninger da han kom inn i operasjonssalen. Men under operasjonen var det alvorlige komplikasjoner, og Trey kom aldri til bevissthet igjen.
Hans mor, Robbie, sa: “Fredag hadde vært en hjerteskjærende dag … vi prøver bare å fatte det … Jeg hadde vært oppe sent og prøvd å bearbeide alt … Men lørdag våknet jeg med en følelse av ren glede. Det var ikke bare fred. Det var ikke fornektelse. Jeg følte glede for min sønn, og jeg følte glede som hans mor … Ben hadde stått opp mye tidligere enn meg, og da vi endelig fikk sjansen til å snakke sammen, hadde Ben våknet med nøyaktig den samme følelsen.”
Ben forklarte: “Klarhet kom til min sjel da Gud underviste meg gjennom sin Hellige Ånd. Jeg våknet klokken 04.00 og var fylt med ubeskrivelig fred og glede. Hvordan er dette mulig? … Treys bortgang er så veldig smertefull, og jeg savner ham sånn. Men Herren etterlater oss ikke uten trøst … Jeg ser frem til et gledelig gjensyn.”
Håpets løfte
Trey hadde notert i dagboken sin disse ordene fra president Nelsons generalkonferansetale: “[Det virker] ikke mulig å føle glede når barnet ditt lider av en uhelbredelig sykdom, eller når du mister jobben, eller når din ektefelle bedrar deg. Men dette er nettopp den gleden Frelseren tilbyr. Hans glede er konstant, og forsikrer oss om at våre ‘lidelser skal kun vare et øyeblikk’ [L&p 121:7] og bli helliget til vårt gavn.”
Brødre og søstre, freden dere søker kommer kanskje ikke så raskt som dere ønsker, men jeg lover dere at når dere stoler på Herren, vil hans fred komme.
Måtte vi gi næring til vår dyrebare tro og streve fremover med et fullkomment, klart håp. Jeg vitner om at vårt håp er vår Frelser Jesus Kristus. Gjennom ham vil alle våre rettferdige drømmer bli oppfylt. Han er håpets Gud – håpets seier. Han lever, og han elsker dere. I Jesu Kristi navn. Amen.