Søk Ham av hele ditt hjerte
Hvis Jesus Kristus søkte stille stunder til å kommunisere med Gud og bli styrket av ham, ville det være klokt av oss å gjøre det samme.
For mange år siden virket min hustru og jeg som misjonsledere i Tokyo i Japan. Under et besøk til misjonen vår av daværende eldste Russell M. Nelson, spurte en av misjonærene ham hvordan det er best å svare når noen sier til dem at de er for opptatt til å høre til dem. Uten å nøle sa eldste Nelson: “Jeg ville spørre om de har det for travelt til å spise lunsj den dagen. Og så fortelle dem at de har både en kropp og en ånd, og akkurat som kroppen deres vil dø hvis den ikke får næring, vil også ånden deres dø hvis den ikke får næring ved Guds gode ord.”
Det er interessant å merke seg at det japanske ordet for “travel”, isogashii, består av et tegn med to symboler (忙). Det til venstre betyr “hjerte” eller “ånd”, og det til høyre betyr “død” – noe som kanskje antyder, som president Nelson sa, at det å ha det for travelt til å gi næring til ånden, kan føre til at vi dør åndelig.
Herren visste – i denne fartsfylte verden, full av distraksjoner og i opprør – at det å sette av kvalitetstid til ham ville være en av vår tids største utfordringer. Da han snakket gjennom profeten Jesaja, ga han følgende råd og advarsel, som kan sammenlignes med de urolige tidene vi lever i:
“Dersom dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og i tillit skal deres styrke være. Men dere ville ikke.
Dere sa: Nei, på hester vil vi fly! – derfor skal dere flykte, og: På rappføtte dyr vil vi ri – derfor skal deres forfølgere være rappe.”
Med andre ord, selv om vår frelse avhenger av at vi vender om til ham ofte og hviler fra verdens bekymringer, gjør vi det ikke. Og selv om vår tillit vil komme av en styrke utviklet i stille stunder der vi sitter sammen med Herren i meditasjon og refleksjon, gjør vi det ikke. Hvorfor ikke? For vi sier: “Nei, vi er travle med andre ting”– å fly på hestene våre, for å si det sånn. Derfor vil vi komme lenger og lenger bort fra Gud. Vi vil insistere på å fly raskere og raskere; Og jo raskere vi flyr, desto raskere vil Satan følge etter i jakten.
Kanskje det er derfor president Nelson gjentatte ganger har tryglet oss om å sette av tid til Herren i vårt liv – “hver eneste dag”. Han minner oss på at “tid med ro er hellig tid – tid som vil legge til rette for personlig åpenbaring og gi fred.” Men for å høre Herrens lave røst, sa han: “må også du være stille.”
Å være stille og rolig krever imidlertid mer enn bare å sette av tid til Herren – det krever at vi gir slipp på våre tvilende og engstelige tanker og fokuserer vårt hjerte og sinn på ham. Eldste David A. Bednar underviste: “Herrens formaning om å ‘være rolig’ innebærer mye mer enn bare å ikke snakke eller ikke bevege seg.” Å være rolig, foreslo han, “[kan] være en måte å minne oss på å fokusere urokkelig på Frelseren.”
Å være rolig er en troshandling og krever innsats. Lectures on Faith fastslår: “Når et menneske arbeider ved tro, arbeider det ved mental anstrengelse.” President Nelson erklærte: “Vi må holde urokkelig fokus på Frelseren og hans evangelium. Det er mentalt krevende å anstrenge seg for å se hen til ham i enhver tanke. Men når vi gjør det, forsvinner tvil og frykt.” President David O. McKay sa følgende om behovet for å fokusere tankene våre: “Jeg tror vi gir verdien av meditasjon, et hengivenhetens prinsipp, for liten oppmerksomhet … Meditasjon er en av de mest … hellige dører vi går gjennom for å komme inn i Herrens nærhet.”
Det er et ord på japansk, mui, som for meg fanger denne mer trosfylte, ettertenksomme følelsen av hva det vil si å være rolig. Den består av to tegn (無為). Det til venstre betyr “ingenting” eller “intethet”, og det til høyre betyr “å gjøre”. Sammen betyr de “ikke-gjøre”. Tatt bokstavelig, kan ordet feiltolkes til å bety “å ikke gjøre noe” på samme måte som “å være rolig” kan feiltolkes som “ikke snakke eller bevege seg”. Men i likhet med uttrykket “å være rolig”, har det en høyere betydning. For meg er det en påminnelse om å roe ned og leve med større åndelig bevissthet.
Mens jeg virket i presidentskapet for området Asia nord sammen med eldste Takashi Wada, fikk jeg vite at hans hustru, søster Naomi Wada, er en dyktig japansk kalligraf. Jeg spurte søster Wada om hun ville tegne de japanske tegnene for ordet mui for meg. Jeg ønsket å henge kalligrafien på veggen min som en påminnelse om å være rolig og å fokusere på Frelseren. Jeg ble overrasket da hun ikke straks gikk med på denne tilsynelatende enkle anmodningen.
Dagen etter, vel vitende om at jeg sannsynligvis hadde misforstått nølingen hennes, forklarte eldste Wada at å skrive disse tegnene ville kreve en betydelig innsats. Hun måtte grunne og meditere over konseptet og tegnene til hun forsto meningen dypt i sin sjel og kunne gi uttrykk for disse dyptfølte inntrykkene med hvert penselstrøk. Jeg var flau over at jeg uten videre hadde bedt henne om å gjøre noe så krevende. Jeg ba ham om å formidle min unnskyldning til henne for min uvitenhet, og la henne vite at jeg trakk tilbake anmodningen min.
Dere kan forestille dere min overraskelse og takknemlighet da søster Wada, helt uoppfordret, ga meg denne vakre kalligrafien med de japanske tegnene for ordet mui da jeg forlot Japan. Det henger nå på en prominent plass på kontoret mitt, og minner meg på å være rolig og søke Herren hver dag av hele mitt hjerte, og av all makt, sinn og styrke. I denne uselviske handlingen hadde hun fanget betydningen av mui, eller være rolig, bedre enn noen ord kunne. I stedet for tankeløst og pliktoppfyllende å tegne tegnene, tok hun fatt på kalligrafien av hele sitt hjerte og med ærlig hensikt.
Likeledes ønsker Gud at vi møter vår tid med ham med samme slags dyptfølt hengivenhet. Når vi gjør det, blir vår tilbedelse et uttrykk for vår kjærlighet til ham.
Han lengter etter at vi skal kommunisere med ham. Ved én anledning, etter at jeg holdt åpningsbønnen på et møte med Det første presidentskap, snudde president Nelson seg mot meg og sa: “Mens du ba, tenkte jeg på hvor mye Gud må verdsette når vi tar oss tid fra vår travle hverdag til å anerkjenne ham.” Det var en enkel, men mektig påminnelse om hvor mye det må bety for vår Himmelske Fader når vi stopper opp for å kommunisere med ham.
Uansett hvor sterkt han ønsker vår oppmerksomhet, vil han ikke tvinge oss til å komme til ham. Til nephittene sa den oppstandne Herre: “Hvor ofte ville jeg ikke ha samlet dere som en høne samler sine kyllinger, og dere ville ikke.” Han fulgte opp dette med denne håpefulle innbydelsen som også gjelder oss i dag: “Hvor ofte vil jeg ikke samle dere som en høne samler sine kyllinger under sine vinger hvis dere vil omvende dere og vende tilbake til meg av hele deres hjerte.”
Jesu Kristi evangelium gir oss anledninger til å vende tilbake til ham ofte. Disse mulighetene omfatter daglige bønner, skriftstudium, nadverdens ordinans, sabbatsdagen og tempelarbeid. Hva om vi tok disse hellige mulighetene bort fra våre gjøremålslister og satte dem på våre “ikke-gjøre”-lister – som betyr å ta fatt på dem med samme oppmerksomhet og fokus som søster Wada tok fatt på kalligrafien sin med?
Du tenker kanskje: “Jeg har ikke tid til det.” Jeg har ofte følt det samme. Men la meg foreslå at det som kanskje trengs ikke nødvendigvis er mer tid, men mer bevissthet om og fokus på Gud i den tiden vi allerede har satt av til ham.
For eksempel, når vi ber, hva om vi brukte mindre tid på å snakke og mer tid bare på å være sammen med Gud. Og når vi snakker, gi mer dyptfølte og konkrete uttrykk for takknemlighet og kjærlighet?
President Nelson har gitt råd om at vi ikke bare leser Skriftene, men nyter dem. Hvilken forskjell ville det gjøre om vi skulle lese mindre og nyte mer?
Hva om vi gjorde mer for å forberede vårt sinn til å ta del i nadverden og med glede grunnet på velsignelsene ved Jesu Kristi forsoning i løpet av denne hellige ordinansen?
På sabbaten, som på hebraisk betyr “hvile”, hva om vi skulle hvile fra andre bekymringer og ta oss tid til å være rolige sammen med Herren og vie ham vår andakt?
Når vi deltar i vårt tempelarbeid, hva om vi gjør en mer disiplinert innsats for å være oppmerksomme, eller blir sittende litt lenger i det celestiale rom i stille ettertanke?
Når vi fokuserer mindre på å gjøre, og mer på å styrke vår paktsforbindelse med vår himmelske Fader og Jesus Kristus, vitner jeg om at hvert av disse hellige øyeblikkene vil bli beriket, og vi vil motta den veiledning som trengs i vårt eget liv. Vi, som Marta i beretningen i Lukas, “strever ofte og er urolige med mange ting.” Men når vi kommuniserer med Herren hver dag, vil han hjelpe oss å vite hva som er mest nødvendig.
Selv Frelseren tok seg tid fra sitt virke til å være rolig. Skriftene er fulle av eksempler på at Herren trakk seg tilbake til et øde sted – et fjell, ørkenen, et øde sted eller gikk “et lite stykke bort” – for å be til Faderen. Hvis Jesus Kristus søkte stille stunder til å kommunisere med Gud og bli styrket av ham, ville det være klokt av oss å gjøre det samme.
Når vi konsentrerer vårt hjerte og sinn om vår himmelske Fader og Jesus Kristus, og lytter til Den hellige ånds milde, lave røst, vil vi få større klarhet i hva som er mest nødvendig, utvikle dypere medfølelse og finne hvile og styrke i ham. Paradoksalt nok kan det å hjelpe Gud å fremskynde sitt verk med frelse og opphøyelse, kreve at vi roer ned. Alltid å være i bevegelse kan bidra til å øke oppstyret i vårt liv og frarøve oss den fred vi søker.
Jeg vitner om at når vi vender ofte til Herren av hele vårt hjerte, vil vi i stillhet og tillit bli kjent med ham og føle hans uendelige paktskjærlighet til oss.
Herren lovet:
“Hold dere nær til meg, og jeg vil holde meg nær til dere. Søk meg flittig, og dere skal finne meg.”
“Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte.
Jeg vitner om at dette løftet er sant. I Jesu Kristi navn. Amen.