Vinden sluttet ikke å blåse
Vi kan hjelpe andre på deres reise med å motta Guds velsignelser.
I delstaten Pernambuco i Brasil samarbeidet 62 medlemmer av J. Reuben Clark Law Society i 2015 med statsadvokatens kontor for å undersøke de juridiske utfordringene til beboere på fire forskjellige sykehjem. I fem timer en lørdag intervjuet disse advokatene over 200 beboere én etter én. Hver av dem var i praksis blitt glemt av samfunnet.
Under intervjuene oppdaget de flere forbrytelser som hadde blitt begått mot de eldre beboerne, for eksempel å bli overgitt til seg selv, mishandling og misbruk av midler. En viktig pilar i dette rettssamfunnet er å hjelpe de fattige og trengende. Bare to måneder senere lyktes påtalemyndigheten i å ta ut tiltale mot de ansvarlige partene.
Deres bistand er et perfekt eksempel på kong Benjamins undervisning om “at når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste”.
En beboer jeg personlig intervjuet under pro bono-prosjektet var en godhjertet 93 år gammel kvinne ved navn Lúcia. I takknemlighet for vår tjeneste utbrøt hun spøkefullt: “Gift deg med meg!”
Overrasket svarte jeg: “Se der borte på den vakre unge kvinnen! Hun er min hustru og statsadvokaten.”
Hun avfyrte raskt et svar: “Hva så? Hun er ung, pen og kan lett gifte seg igjen. Alt jeg har er deg!”
De flotte beboerne fikk ikke løst alle sine problemer den dagen. De fortsatte utvilsomt å oppleve motgang fra tid til annen, i likhet med jaredittene i sine båter på den utfordrende reisen til det lovede land, “begravet i havets dyp, fordi bølger så høye som fjell skyllet over dem.”
Men den lørdagen visste sykehjemsbeboerne at uavhengig av sin jordiske anonymitet, var de personlig kjent av en kjærlig himmelsk Fader, en som responderer på selv de enkleste bønner.
Mesternes Mester fikk “en sterk vind” til å blåse jaredittene mot lovede velsignelser. På samme måte kan vi bestemme oss for å tjene som et ydmykt vindkast i Herrens hender. Akkurat slik “vinden ikke sluttet å blåse” jaredittene mot det lovede land, kan vi hjelpe andre å komme videre på sin reise mot å motta Guds velsignelser.
For mange år siden, da Chris, min kjære hustru og jeg ble intervjuet for mitt kall som biskop, ba vår stavspresident meg om bønnfylt å vurdere hvilke navn jeg skulle anbefale som rådgivere. Etter å ha hørt navnene jeg anbefalte, sa han at det var noe jeg burde vite om en av brødrene.
For det første kunne ikke denne broren lese. For det annet hadde han ikke bil han kunne bruke til å besøke medlemmer. For det tredje brukte han alltid – alltid – solbriller i kirken. Til tross for presidentens oppriktige betenkeligheter, følte jeg sterkt at jeg likevel skulle anbefale ham som min rådgiver, og stavspresidenten støttet meg.
Den søndagen da mine rådgivere og jeg ble oppholdt på nadverdsmøtet, var overraskelsen i medlemmenes ansikter tydelig. Denne kjære broren gikk langsomt opp på forhøyningen, hvor taklysene fikk sterk refleksjon i solbrillene hans.
Da han satt ved siden av meg, spurte jeg ham: “Bror, har du problemer med synet ditt?”
“Nei,” sa han.
“Hvorfor bruker du solbriller i kirken, da?” spurte jeg. “Min venn, medlemmene trenger å se dine øyne, og du må kunne se dem bedre også.”
I det øyeblikket tok han av seg solbrillene og brukte dem aldri i kirken igjen.
Denne kjære broren virket ved min side til jeg ble avløst som biskop. I dag fortsetter han å virke trofast i Kirken og er et eksempel på hengivenhet og forpliktelse overfor vår Herre Jesus Kristus. Men for mange år siden var han en ukjent solbrillebærer som satt så godt som glemt i kirkesalen. Jeg undres ofte: Hvor mange trofaste brødre og søstre som sitter glemt blant oss i dag?
Enten vi er godt kjent eller glemt, vil prøvelser uunngåelig komme til hver enkelt av oss. Når vi vender oss til Frelseren, kan han “hellige [våre] lidelser til [vårt] gavn” og hjelpe oss å respondere på våre prøvelser på en måte som legger til rette for vår åndelige fremgang. Enten det gjelder sykehjemsbeboere, et feilvurdert medlem av Kirken eller noen andre, kan vi være “vinden [som] ikke sluttet å blåse”, og bringe håp og vise andre veien til paktens sti.
Vår kjære profet, president Russell M. Nelson, ga en spennende og inspirerende invitasjon til ungdommen: “[Jeg] bekrefter … ettertrykkelig at Herren har bedt hver verdig ung mann som er i stand til det om å forberede seg til og virke som misjonær. For siste dagers hellige unge menn er misjonærtjeneste et prestedømsansvar … For dere unge og skikkede søstre er en misjon også en mektig, men valgfri mulighet.”
Hver dag tar tusenvis av unge menn og kvinner imot Herrens profetiske kall ved å tjene som misjonærer. Dere er strålende, og som president Nelson har sagt, kan dere “ha mer innflytelse på verden enn noen tidligere generasjon!” Det betyr selvfølgelig ikke at dere vil være den beste utgaven av dere selv i det øyeblikk dere setter foten på opplæringssenteret for misjonærer.
Isteden kan dere føle dere som Nephi, “ledet av Ånden, for [dere] visste ikke på forhånd hva [dere] skulle gjøre. Likevel gikk [dere] videre.”
Kanskje dere føler dere usikker slik Jeremia gjorde, og ønsker å si: “Jeg forstår meg ikke på å tale, for jeg er ung.”
Dere kan til og med se deres personlige mangler og ønske å rope ut som Moses gjorde: “Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann … Jeg er tung i mæle og tung i tale.”
Hvis noen av dere kjære og mektige unge menn og kvinner tenker som dette akkurat nå, husk at Herren har svart: “Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til.” Og han lover: “Gå nå du! Jeg vil være med din munn og lære deg hva du skal tale.”
Deres forvandling fra deres naturlige til deres åndelige jeg vil finne sted “linje på linje og bud på bud” når dere oppriktig streber etter å tjene Jesus Kristus på misjonsmarken ved daglig omvendelse, tro, nøyaktig lydighet og hardt arbeid for “stadig [å] finne, forkynne omvendelse og døpe konvertitter”.
Selv om dere bærer et navneskilt, kan dere noen ganger føle dere ikke anerkjent eller glemt. Dere må imidlertid vite at dere har en fullkommen himmelsk Fader som kjenner dere personlig, og en Frelser som elsker dere. Dere vil ha misjonsledere som, til tross for sine ufullkommenheter, vil tjene dere som “vinden [som] ikke sluttet å blåse” og veilede dere på deres reise mot personlig omvendelse.
I “land[et] som flyter med melk og honning” som dere vil tjene i på misjon, vil dere bli åndelig født på ny og bli en livsvarig Jesu Kristi disippel etter hvert som dere kommer nærmere ham. Dere kan lære å kjenne at dere aldri er glemt.
Selv om noen kanskje venter “i lang tid” på hjelp, for de “har ingen” som kan hjelpe, har vår Herre Jesus Kristus lært oss at ingen noensinne blir glemt av ham. Tvert imot var han et fullkomment eksempel på å oppsøke den ene i hvert øyeblikk av sitt jordiske virke.
Hver av oss – og menneskene rundt oss – møter våre egne motstandens stormer og prøvelsens bølger som senker oss daglig. Men “vinden [vil] ikke [slutte] å blåse mot det lovede land …. og derfor [skal vi bli] drevet frem av vinden.”
Vi kan alle være en del av denne vinden – den samme vinden som velsignet jaredittene på deres reise, og den samme vinden som, med vår hjelp, vil velsigne de ukjente og glemte med å nå sine egne lovede land.
Jeg vitner om at Jesus Kristus er vår Talsmann hos Faderen. Han er en levende Gud og fungerer som en sterk vind som alltid vil lede oss på paktens sti. I Jesu Kristi navn. Amen.