Liahona
I løpet av noen ganske få år
November 2024


16:16

I løpet av noen ganske få år

Hvis vi ikke er trofaste og lydige, kan vi forvandle fremgangens gudgitte velsignelse til en stolt forbannelse som avleder og distraherer oss.

Mine kjære brødre og søstre, mens jeg har sittet på forhøyningen i dag, har jeg sett dette konferansesenteret fylles opp tre ganger, for første gang siden covid. Dere er Jesu Kristi hengivne disipler som er ivrige etter å lære. Jeg berømmer dere for deres trofasthet. Og jeg er glad i dere.

Ezra Taft Benson virket som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige fra november 1985 til mai 1994. Jeg var 33 år gammel da president Benson ble Kirkens president, og 42 da han gikk bort. Hans læresetninger og vitnesbyrd påvirket meg på dype og mektige måter.

Et av kjennetegnene på president Bensons tjenestegjerning var hans fokus på Mormons boks formål og betydning. Han understreket gjentatte ganger at: “Mormons bok er sluttstenen i vår religion – sluttstenen i vårt vitnesbyrd, sluttstenen i vår lære og sluttstenen i vitnesbyrdet om vår Herre og Frelser.” Han understreket også ofte læresetninger og advarsler mot stolthet som finnes i dette siste dagers vitnesbyrd om Jesus Kristus.

En spesiell læresetning av president Benson gjorde sterkt inntrykk på meg og fortsetter å påvirke mitt studium av Mormons bok. Han sa:

“Mormons bok … ble skrevet for vår tid. Nephittene hadde aldri denne boken. Det hadde heller ikke de fordums lamanitter. Den var ment for oss. Mormon skrev nær slutten av den nephittiske sivilisasjon. Under inspirasjon fra Gud, som ser alt fra begynnelsen, forkortet [Mormon] opptegnelser som var ført over århundrer, og valgte ut de historier, taler og begivenheter som ville være til størst hjelp for oss.

President Benson fortsatte: “Alle de største forfattere i Mormons bok vitnet om at de skrev for fremtidige generasjoner … Hvis de så vår tid og valgte ut det som ville være av størst verdi for oss, er da ikke det måten vi skulle studere Mormons bok på? Vi skulle stadig spørre oss selv: ‘Hvorfor inspirerte Herren Mormon til å ta [denne beretningen] med i opptegnelsen? Hva kan jeg lære av dette som kan hjelpe meg i denne tid og epoke?’”

President Bensons uttalelser hjelper oss å forstå at Mormons bok ikke først og fremst er en historisk opptegnelse som ser hen til fortiden. I stedet ser denne boken med hellig skrift hen til fremtiden og inneholder viktige prinsipper, advarsler og lærdommer beregnet på omstendighetene og utfordringene i vår tid. Derfor er Mormons bok en bok om vår fremtid og tiden vi lever i og kommer til å leve i.

Jeg ber om Den hellige ånds hjelp når vi nå skal se på relevante lærdommer for oss i dag fra Helamans bok i Mormons bok.

Nephittene og lamanittene

Opptegnelsen om Helaman og hans sønner beskriver et folk som så frem til Jesu Kristi fødsel. Det halve århundret som er gjengitt i Skriftenes opptegnelser, fremhever lamanittenes omvendelse og rettferdighet og nephittenes ugudelighet, frafall og avskyeligheter.

En rekke sammenligninger og kontraster mellom nephittene og lamanittene fra denne eldgamle opptegnelsen, er svært lærerike for oss i dag.

“Størstedelen av lamanittene var blitt et rettferdig folk, så deres rettferdighet overgikk nephittenes på grunn av deres faste og standhaftige tro.

[Og] det var mange av nephittene som var blitt forherdet og ubøyelige og meget ugudelige, så de forkastet Guds ord, all forkynnelse og alle profetier som fant sted blant dem.”

“Og således ser vi at nephittene begynte å synke ned i vantro og vokse i ugudelighet og avskyelighet, mens lamanittene begynte å vokse overmåte sterkt i kunnskapen om sin Gud, ja, de begynte å holde hans lover og befalinger og vandre sannferdig og uklanderlig for ham.

Og således ser vi at Herrens ånd begynte å trekke seg tilbake fra nephittene på grunn av deres ugudelighet og deres hårde hjerter.

Og således ser vi at Herren begynte å utøse sin Ånd over lamanittene fordi de hadde så lett for og var så villige til å tro på hans ord.”

Kanskje det mest slående og tankevekkende aspektet ved nephittenes frafall er det faktum at “alle disse synder kom iblant dem i løpet av noen ganske få år”.

Nephittene vendte seg bort fra Gud

Hvordan kunne et folk som engang var et rettferdig folk bli forherdet og ugudelig på så kort tid? Hvordan kunne folk så raskt glemme Gud som hadde velsignet dem så rikelig?

På en mektig og dyptgripende måte er nephittenes dårlige eksempel lærerikt for oss i dag.

“Stolthet … begynte å komme inn … i hjertene til de mennesker som hevdet å tilhøre Guds kirke … på grunn av deres overmåte store rikdommer og fordi det hadde gått dem vel i landet.”

“[De la sin] elsk på denne verdens rikdommer og verdiløse ting” “på grunn av den stolthet [de hadde] latt komme inn i deres hjerter, som … [gjorde dem] mer oppblåste … enn godt [var] på grunn av deres overmåte store rikdommer!”

Eldgamle røster fra støvet, trygler oss i dag om å lære denne evige lærdommen: Velstand, eiendeler og velvære utgjør en potent blanding som kan få selv de rettferdige til å drikke stolthetens åndelige gift.

Å la stolthet komme inn i vårt hjerte, kan få oss til å gjøre narr av det som er hellig, miste troen på profetiens ånd og åpenbaringens ånd, tråkke Guds bud under våre føtter, fornekte Guds ord, kaste ut, spotte og håne profetene, og glemme Herren vår Gud, og “ikke ønske at Herren [vår] Gud, som har skapt [oss], skal herske og regjere over [oss]”.

Hvis vi ikke er trofaste og lydige, kan vi derfor forvandle fremgangens gudgitte velsignelse til en stolt forbannelse som avleder og distraherer oss fra evige sannheter og viktige åndelige prioriteringer. Vi må alltid være på vakt mot en overdreven følelse av selvhøytidelighet, en misforstått vurdering av vår egen tilstrekkelighet, og å søke oss selv i stedet for å tjene andre.

Når vi stolt fokuserer på oss selv, blir vi også rammet av åndelig blindhet og går glipp av mye, det meste eller kanskje alt som skjer i og rundt oss. Vi kan ikke se hen til og fokusere på Jesus Kristus som “målet” hvis vi bare ser oss selv.

En slik åndelig blindhet kan også få oss til å bøye av fra rettferdighetens vei, falle fra, gå inn på forbudte stier og bli borte. Når vi blindt “går inn på [våre] egne veier” og følger destruktive omveier, er vi tilbøyelige til å lene oss på vår egen forstand, rose [oss] av vår egen styrke og stole på vår egen visdom.

Lamanitten Samuel oppsummerte kortfattet nephittenes bortvendelse fra Gud: “Ja, for hele livet har dere søkt etter det dere ikke kunne oppnå, og dere har søkt etter lykke i ugudelighet, hvilket er i strid med det som kjennetegner vårt store og Evige Overhodes rettferdighet.”

Profeten Mormon bemerket: “De fleste blant folket [forble] stolte og ugudelige, og mindretallet [vandret] med mer aktsomhet overfor Gud.”

Lamanittene vendte seg til Gud

I Helamans bok utgjør lamanittenes økende rettferdighet en sterk kontrast til nephittenes raske åndelige forfall.

Lamanittene vendte seg til Gud og ble bragt til kunnskap om sannheten ved å tro på læresetningene i de hellige skrifter og profeter, utøve tro på Herren Jesus Kristus, omvende seg fra sine synder og oppleve en mektig forandring i hjertet.

“Derfor, alle som er kommet så langt, vet dere selv står fast og urokkelig i troen og i det som har frigjort dem.”

“Dere skal legge merke til at de fleste av dem vandrer på pliktens vei, og de tar seg i vare overfor Gud og er nøye med å holde hans befalinger og hans lover og bud …

De strever med utrettelig flid så de kan bringe resten av sine brødre til kunnskap om sannheten.”

Som følge av dette, overgikk “[lamanittenes] rettferdighet … nephittenes på grunn av deres faste og standhaftige tro”.

En advarsel og et løfte

Moroni erklærte: “Se, Herren har vist meg store og vidunderlige ting om det som snart må skje på den dag da disse ting skal komme frem blant dere.

Se, jeg taler til dere som om dere var til stede, og likevel er dere ikke det. Men se, Jesus Kristus har vist meg dere, og jeg vet hva dere gjør.”

Husk at Mormons bok ser hen til fremtiden og inneholder viktige prinsipper, advarsler og lærdommer som er ment for meg og dere i vår tids omstendigheter og utfordringer.

Frafall kan forekomme på to grunnleggende nivåer – institusjonelt og individuelt. På institusjonsnivå vil Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ikke gå tapt på grunn av frafall eller bli tatt bort fra jorden.

Profeten Joseph Smith erklærte: “Sannhetens banner er blitt hevet. Ingen vanhellig hånd kan hindre dette verk i å rulle fremover …Guds sannhet vil gå fremad, djervt, edelt og uavhengig, inntil den har gjennomsyret ethvert kontinent, gjestet ethvert himmelstrøk, feiet over ethvert land og runget i ethvert øre, inntil Guds hensikter er fullført og den store Jehova sier at arbeidet er gjort.”

På individnivå må hver enkelt av oss “vokte [oss] for stolthet for at [vi] ikke skal bli som nephittene i fordums tid”.

Jeg vil antyde at hvis dere eller jeg tror at vi er sterke og standhaftige nok til å unngå stolthetens arroganse, da lider vi kanskje allerede av denne dødelige åndelige sykdommen. Kort sagt, hvis dere eller jeg ikke tror vi kan bli plaget med og av stolthet, da er vi sårbare og i åndelig fare. I løpet av knappe dager, uker, måneder eller år kan vi miste vår åndelige fødselsrett for langt mindre enn et måltid med linsevelling.

Hvis imidlertid dere eller jeg tror vi kan bli plaget med og av stolthet, da vil vi konsekvent gjøre de små og enkle tingene som vil beskytte og hjelpe oss å bli “som et barn, lydig, saktmodig, ydmyk, tålmodig, full av kjærlighet, villig til å bøye [oss] for alt som Herren finner gavnlig å pålegge [oss]”. “Velsignet er de som ydmyker seg uten å være tvunget til å være ydmyke.”

Når vi følger president Bensons råd og spør oss selv hvorfor Herren inspirerte Mormon til å ta med i sin forkortelse av Helamans bok de beretninger, formaninger og advarsler han gjorde, lover jeg at vi vil se anvendeligheten av disse læresetningene på de konkrete forholdene i vårt eget liv og vår familie i dag. Når vi studerer og tenker over denne inspirerte nedtegnelsen, vil vi bli velsignet med øyne til å se, ører til å høre, sinn til å fatte og hjerte til å forstå de lærdommer vi skulle lære for å “[vokte oss] for stolthet så [vi] ikke faller i fristelse”.

Jeg bærer med glede vitnesbyrd om at Gud den evige Fader er vår Far. Jesus Kristus er hans enbårne og elskede Sønn. Han er vår Frelser. Og jeg vitner om at når vi vandrer i Herrens Ånds saktmodighet, vil vi unngå og overvinne stolthet og ha fred i ham. Dette vitner jeg om i Herren Jesu Kristi hellige navn. Amen.