Mental helse og den store planen for lykke
Hvorfor kalles frelsesplanen også planen for lykke? Jeg er vanligvis ganske åpen om min mentale helse fordi det av en eller annen grunn er et så stort stigma rundt emnet. I årevis følte jeg at jeg ikke hadde noen jeg kunne snakke med om mine egne følelser, til tross for at jeg har vært der for alle andre i deres vanskeligheter. Grunnen til at det endret seg er fordi jeg møtte min kone, Synne. Vi var begge forferdelige til å uttrykke følelser, og samtidig visste vi at vi ville gifte oss etter våre misjoner. Derfor tok vi avgjørelsen at vi helt fra begynnelsen av ville gjøre en innsats til å dele med hverandre. Vi kom begge tidlig hjem fra misjonene våre fordi vi strevde med vår mentale helse. Depresjon og angst er fortsatt veldig til stede i livet vårt, og vi er begge åpne og ærlige med de rundt oss om det, fordi vi vet hvor vanskelig det er å finne folk å henvende seg til. Derfor så sørger vi for at andre vet at det er greit å snakke om.
Nesten hele 2023 var en stor depressiv episode for meg, bortsett fra juni måned (mens vi var på reise) og de første par månedene jeg var her. Å være lykkelig er ofte kortvarig for meg, da depresjonen ofte rammer meg på de tidspunktene jeg minst forventer det. Jeg kan være produktiv og motivert i en dag, en uke eller til og med en måned hvis jeg er heldig, før jeg plutselig finner det umulig å komme meg ut av sengen for nødvendige daglige aktiviteter. Til og med kampen med å finne motivasjon til å spise, kan ofte vare lenge.
Jeg har et sterkt vitnesbyrd om kirken, evangeliet, de som leder kirken, min Frelser og hans forsoning, og hvor jeg streber etter/ønsker å nå. Jeg prøver å lese i Skriftene ofte, ber, går i kirken og alle disse tingene. Så hvorfor strever jeg så ofte med å være ulykkelig, når frelsesplanen (det vi alle er en del av), også er den store planen for lykke?
Moses 1:39 forteller oss at Guds gjerning og herlighet er å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv. For å oppnå dette ble vi sendt hit til jorden for å motta en fysisk kropp, i bildet av vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Men når Adam og Eva ble plassert i Edens have, var de fortsatt perfekte og ikke underlagt det ‘naturlige menneske’, og derfor var fallet en nødvendig del av denne planen. I 2 Nephi 2:25 står det at “Adam falt for at mennesket kunne bli til, og mennesket er til for å kunne ha glede”. Så hvor er denne gleden som jeg skal føle?
De gangene jeg har følt mest glede er når jeg har sett andre, og spesielt de jeg elsker og bryr meg om, etterleve evangeliets prinsipper. Vi ble påminnet flere ganger under de to siste generalkonferansene om at frelse er personlig, men opphøyelse (å oppnå den høyeste grad av herlighet i det himmelske rike) er en familiesak. Så, det er ikke rart at jeg føler mer glede når jeg ser de jeg ønsker å være sammen med i evigheten etterleve evangeliet og dele sine vitnesbyrd, enn jeg gjør når jeg bare er fokusert på meg selv og hva jeg gjør.
Når det er sagt, har jeg følt mye glede når jeg prøver å forbedre mine egne personlige vaner. Mens vi var på reise i fjor, fokuserte jeg på å lese alle generalkonferansetalene i april. Gjennom denne lille innsatsen med å lese 1 eller 2 taler om dagen mens jeg var på en buss, følte jeg meg mye nærmere Ånden, og gleden ved evangeliet vendte mer fullstendig tilbake til livet mitt. Etter at misjonen min ble avsluttet på slutten av 2019, sa jeg alltid at jeg elsket den. Jeg ville ikke endre den for noe, til tross for alle de mange utfordringene jeg møtte, samtidig vil jeg aldri gjøre det igjen som en heltids proselytteringsmisjonær. Men siden opplevelsen i juni har både Synne og jeg vært desperate etter å bare reise tilbake på et oppdrag. Vi elsker misjonærarbeid, og vi elsker å være sammen med misjonærene.
Å føle evangeliets glede bør automatisk gjøre at du vil dele den med de rundt deg. Da Lehi fortalte om sitt syn av livets tre, sa han “Og da jeg spiste av frukten, fylte den min sjel med overmåte stor glede. Derfor begynte jeg å ønske at min familie også skulle spise av den, for jeg visste at den var mer ettertraktelsesverdig enn all annen frukt.”
Evangeliet er ikke noe vi bør holde for oss selv. Hvis vi virkelig har blitt omvendt, bør vi ikke bare ønske å dele det med de rundt oss, men vi vil også søke muligheter til å gjøre det. I Romerne 1:16 sier Paulus: “For jeg skammer meg ikke over evangeliet”. Hvis vi ikke skammer oss over å være etterfølgere av Kristus, ville vi utelatt den delen av livet vårt når vi snakker med venner eller kolleger når vi diskuterer helgene våre, eller snakker om noe du har lest den uken? Viker vi unna fra å dele evangeliets prinsipper som er relatert til våre venners situasjoner når de ber om støtte eller råd?
Herren selv vitnet om betydningen av å dele evangeliet. I L&p 18:10-16 står det:
10 Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne.
11 For se, Herren deres Forløser led døden i kjødet, derfor led han alle menneskers smerte så alle mennesker kunne omvende seg og komme til ham.
12 Og han har stått opp fra de døde så han kunne bringe alle mennesker til seg på omvendelsens betingelser.
13 Og hvor stor er ikke hans glede over den sjel som omvender seg!
14 Derfor er dere kalt til å rope omvendelse til dette folk.
15 Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!
16 Og nå, hvis deres glede vil bli stor med én sjel som dere har bragt til meg i min Faders rike, hvor stor skal ikke deres glede bli om dere skulle bringe mange sjeler til meg!
Den ene sjelen, den første sjelen du skulle bringe til Herren, er din egen. Hvor stor vil din glede være hvis du gjør det? Så når du tar del i den gleden, og som Lehi, ønsker å dele den med de rundt deg, vil den gleden bare øke etter hvert som du bringer flere mennesker inn i folden.
Noen ganger vil folk bli medlem etter direkte kontakt med deg, men som oftest er det bare å plante et frø som vokser over flere år. Det tar ofte flere interaksjoner med misjonærene, eller medlemmer før gnisten tennes. Vår stavspresident i England tok ca. 8 år med møter med misjonærene før han til slutt bestemte seg for å ta det på alvor og velge å bli døpt. Til stor glede for hans kone, som hadde vært på heltidsmisjon og var i kirken hver søndag.
En av mine misjonsledsagere var i et veldig lite område ved starten av misjonen sin, hvor det bare var 7 mindre aktive medlemmer i menigheten. Alle dører innenfor området hadde blitt banket på flere ganger. De bestemte seg for å sette opp en bordtennis- og pannekakekveld hver uke med medlemmene, i håp om at de ville ta med seg en venn. En av de unge voksne hadde med seg en venn som var helt fast på at hun ikke var interessert i å høre om evangeliet, hun ville bare ha litt mer sosial omgang. Omtrent et år senere, i e-posten vi fikk hver uke med navnene på alle som hadde blitt døpt i misjonen den uken, så han navnet hennes og var overlykkelig.
En av vennene våre i England tok med seg sin venn hun bodde sammen med i et bofellesskap, til vår unge voksne hjemmeaften, og deretter Institutt, og til slutt kirken på en søndag. Som jenta i forrige eksempel, var hun kun der for det sosiale aspektet, og vi respekterte alle det.
Til slutt nevnte seniormisjonærene i et menighetsråd at hun ønsket å bli undervist ordentlig av misjonærene, og jeg trodde dem ikke (ettersom vi så henne flere ganger i uken og hun ikke hadde gitt noen indikasjon). Så jeg spurte henne et par dager senere og da hun bekreftet det, ble jeg overrasket. Hele vennskapsgruppen vår var der for å se henne bli døpt og vi var alle lykkelige over å se hennes fremgang.
Det største sjokket for både Synne og meg kom imidlertid i juli 2022. Vi tok en tur til Utah og tilbrakte et par dager med et seniorpar som hjalp meg gjennom mange utfordringer på misjonen min. Mens hun kjørte bil, husket seniorsøsteren plutselig at svigersønnen deres tjenestegjorde på misjon her i Norge, så hun ringte ham opp for å teste språkkunnskapene hans 20 år etter misjonen. Det viste seg at han var ofte på besøk i Synnes families hus, og døpte Synnes fetter rett før han dro hjem. På det tidspunktet var hennes far mindre aktiv, hennes mor var ikke interessert i det hele tatt. Likevel ble misjonærene fortsatt invitert regelmessig. Gleden hans var stor over telefonen da han hørte at Synne, moren og faren hennes, og resten av familien var blitt døpt, beseglet i templet, og at Synne hadde vært på misjon. Han var målløs, og hans første reaksjon var å ville dele nyhetene med sine misjonsledsagere fordi ingen av dem noen gang trodde at de noen gang ville bli med i kirken.
Så hvordan er frelsesplanen også planen for lykke? Vi føler glede når vi kommer nærmere Ånden, og dermed vår Frelser og vår himmelske Fader. Vi føler glede når vi holder budene og vet at vi har et godt forhold til Herren. En viktig del av frelsesplanen er det faktum at vi har handlefrihet, evnen til å velge, og så når vi velger det rette, føler vi oss mye bedre enn om vi tar feil valg. Vi føler også glede når de vi elsker og bryr oss om, også tar del i Kristi godhet og ønsker også det som en del av hverdagen deres. Vi føler den gleden fordi hele poenget med frelsesplanen er til slutt å ende opp med og være rundt våre familier og venner for evigheten. Når de tar de samme skrittene for å komme dit, er det umulig å ikke føle glede.
Jeg vet at til tross for mine problemer med min mentale helse, kan jeg føle glede og lykke. Jeg vet at det bare er en utfordring jeg gikk med på å ha før jeg kom hit, og selv om det gjør livet mitt til litt av en utfordring, har det også velsignet og lært meg mye på mange måter.
Det er ikke en evig utfordring, og jeg vet hvor jeg i det minste kan henvende meg for fred. Jeg er takknemlig for kunnskapen jeg har om evangeliet, om min Frelser og hvor personlig hans forsoning er, og for det faktum at fordi han har følt min nøyaktige smerte og lidelse, kan han bidra til å lette den for meg.