Kom, lytt til en profets røst

Om morgenen er det frydesang

Av President Thomas S. Monson

Førsterådgiver i Det første presidentskap

For flere år siden bragte avisene i Salt Lake City en nekrolog over en god venn som døde i sine beste år. Jeg gikk i begravelsen og stilte meg opp sammen med en hærskare av andre mennesker for å kondolere [uttrykke medfølelse med] ektemannen og de morløse barna. Plutselig gjenkjente Kelly, det minste barnet, meg og tok meg i hånden. «Kom her,» sa hun og tok meg med bort til kisten hvor legemet til hennes kjære mor hvilte. «Jeg gråter ikke,» sa hun, «og det må ikke du heller. Mamma har mange ganger fortalt meg om døden og om livet hos vår himmelske Fader. Jeg tilhører mamma og pappa. Vi skal være sammen igjen alle sammen.» Salmistens ord kom til meg: «Av småbarns og spedbarns munn har du reist et vern» (Salme 8:3).

Gjennom tårevåte øyne så jeg min unge venninnes vakre og tillitsfulle smil. For henne, hvis lille hånd ennå hvilte i min, ville det aldri bli noe trøstesløst daggry. På grunn av sitt urokkelige vitnesbyrd og kunnskapen om at livet fortsetter utover graven, kan hun, hennes far, hennes brødre og søstre, ja, alle som deler denne guddommelige sannhet med henne, erklære for verden: «Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang» (Salme 30:6).

Av hele min sjels styrke vitner jeg om at Gud lever, at hans elskede Sønn er oppstandelsens førstegrøde, og at Jesu Kristi evangelium er det gjennomtrengende lys som av hvert eneste trøstesløse daggry skaper en frydefull morgen.

Fra en tale ved generalkonferansen i april 1976.

Noe å tenke på

1. Det er ikke galt å gråte når en av våre kjære dør. Det kan faktisk hjelpe. Men Kelly ville ikke gråte. Hvorfor?

2. Hvorfor tror du at Kellys mor så ofte fortalte Kelly om livet etter døden?

3. Hvordan er Jesus oppstandelsens førstegrøde (se 1. Korinterbrev 15:23, 2. Nephi 2:8-9)? Drøft dette med foreldrene dine.