Leksjoner fra Det nye testamente
Gleden ved omvendelse
Gjennom hele sitt jordiske virke viste Frelseren stor kjærlighet til alle Guds sønner og døtre – spesielt for dem som hadde syndet. I lignelsene om det tapte får, den tapte sølvpengen og den fortapte sønn la Herren vekt på hvor viktig det er å strekke ut en hjelpende hånd til dem som kommer på avveier eller går seg bort, og på gleden man opplever når de vender tilbake (se Lukas 15). Han sa for eksempel: «Det skal være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse» (Lukas 15:7).
Jeg vil gjerne fokusere på den store gleden de opplever som omvender seg, og gleden vi mottar når vi hjelper andre gjennom omvendelsesprosessen.
«Mennesket er til for å kunne ha glede»
Glede er langt dypere enn bare forbigående øyeblikk med tilfredshet eller lykkefølelse. Virkelig glede, eller «evig glede» (2. Nephi 8:11), er en følge av at vi opplever forsoningens kraft ved oppriktig omvendelse og av en åndelig bekreftelse på at vi kan bli forløst fra synd gjennom vår Herre Jesus Kristus og arve evig liv.
Profeten Lehi sa at vår himmelske Faders plan for oss alle er at vi «kunne ha glede» (2. Nephi 2:25), og at den eneste sikre måte å finne evig glede på er gjennom Jesu Kristi forsoning.
Selv om vi ikke kan motta en fylde av glede i dette liv (se L&p 93:33-34), kan vi motta daglige tilkjennegivelser av glede når vi etterlever evangeliet. Mormon underviste om mønsteret for å finne glede da han sa om de trofaste nephittene: «[De] fastet og ba … ofte og ble sterkere og sterkere i sin ydmykhet og fastere og fastere i troen på Kristus, inntil deres sjel var fylt med glede og trøst, ja, så deres hjerter var renset og helliggjort, en helliggjørelse som finner sted fordi de gir seg hen til Gud» (Helaman 3:35).
Fylt av glede gjennom Den hellige ånd
I mange skriftsteder taler profetene om å føle glede og føle Den hellige ånd med samme ord. I Apostlenes gjerninger gjerninger lærer vi for eksempel at «disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd» (Apostlenes gjerninger 13:52). Og Herren lover dem som følger ham: «Jeg vil gi deg av min Ånd som skal opplyse ditt sinn, som skal fylle din sjel med glede» (L&p 11:13).
Når vi forstår at å være fylt av glede innebærer å være fylt av Den hellige ånd, innser vi at sann lykke er et resultat av at vi omvender oss fra våre synder og lever verdig til å ha Ånden med oss. Når vi føler Ånden, kan vi dessuten finne stor glede ved å vite at vi blir helliggjort for Gud.
Gleden som følger omvendelse, gir seg til kjenne på mange måter. For det første er det gleden og trøsten som en angrende sjel opplever når syndebyrden blir fjernet. For det annet er det den store glede og kjærlighet de opplever som hjelper andre å arbeide seg gjennom omvendelsesprosessen. Og til slutt er det en kjærlig Frelsers glede når han ser oss følge hans formaninger og stole på den helbredende kraft i hans sonoffer.
Når vi anvender forsoningen i vårt eget liv, må vi tenke på Frelseren og hans uendelige gave til oss, vise tro på ham og søke åndelig bekreftelse på at han kan og vil forløse oss fra alle våre synder og skrøpeligheter. Da vil vi føle den glede og fred som bare kan gis oss ved Hans hellige ånd. Vi vil oppleve det folket i Zarahemla opplevde: «Herrens Ånd [kom] over dem, og de ble fylt med glede, for de hadde fått forlatelse for sine synder og hadde fred i samvittigheten på grunn av den sterke tro de hadde på Jesus Kristus, som skulle komme» (Mosiah 4:3).
«Så jeg kunne bringe sjeler til omvendelse»
Når vi har følt den glede som forsoningens velsignelser gir, kan vi også finne stor glede i å innby andre til å komme til Kristus. Da Alma underviste sin sønn Helaman, sa han: «Jeg [har] arbeidet uten opphør så jeg kunne bringe sjeler til omvendelse, så jeg kunne la dem få smake denne overmåte store glede som jeg smakte, så de også kunne bli født av Gud og bli fylt med Den Hellige Ånd.
Ja, og se nå, min sønn, Herren gir meg overmåte stor glede over frukten av mitt arbeide» (Alma 36:24-25).
Frelseren selv forkynte: «Om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!
Og nå, hvis deres glede vil bli stor med én sjel som dere har bragt til meg …, hvor stor skal ikke deres glede bli om dere skulle bringe mange sjeler til meg!» (L&p 18:15-16).
«Hvor stor er ikke hans glede over den sjel som omvender seg»
Til slutt, jeg kan ikke la være å se for meg hvilken tilfredshet Frelseren må føle hver gang vi omvender oss fra våre synder og anvender hans sonoffer i vårt liv. Johannes ga virkelig uttrykk for Frelserens følelser da han erklærte: «Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten» (3. Joh. 1:4). Kristus sa om seg selv: «Hvor stor er ikke hans glede over den sjel som omvender seg» (L&p 18:13).
Etter at Jesus hadde undervist nephittene om sin forsoning og om hva de måtte gjøre for å stå plettfrie for ham, ga han uttrykk for sine følelser for dem ved å si: «Min glede er stor, ja, på grunn av dere … har jeg en fylde av glede. Ja, og selv Faderen fryder seg, og også alle de hellige engler, på grunn av dere og denne generasjon, for ingen av dem er fortapt… I dem har jeg en fylde av glede» (3. Nephi 27:30-31).
Jeg bærer vitnesbyrd om at også vi kan finne glede i dette livet og en fylde av glede i livet etter dette «med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone» (Hebreerbrevet 12:2, uthevelse tilføyd).
En angrende sjels glede
Vi kan lære mye om gleden som ledsager sann omvendelse, ved å studere det apostelen Paulus og Alma den yngre opplevde, selv om vi kanskje ikke opplever noe så dramatisk (se Apostlenes gjerninger 8:1-3; 9:1-31; Mosiah 27:8-31; Alma 36:5-24). Paulus og Alma var innflytelsesrike menn som forfulgte de hellige. Mens de var i ferd med sine destruktive gjerninger, mottok de begge himmelsk besøk. En Herrens engel viste seg for Alma, mens Jesus selv talte til Paulus og spurte: «Hvorfor forfølger du meg?» (Apostlenes gjerninger 9:4).
Begge menn falt til jorden på grunn av det de så og hørte. Alma ble stum, og Paulus ble blind. Men det viktigste er at begge reiste seg fra sin ugudelige og falne tilstand på lignende måte. Paulus spurte ganske enkelt: «Hva skal jeg gjøre, Herre?» (Se Apostlenes gjerninger 9:6.) Straks ble han Frelserens disippel og fulgte Herrens instruksjoner med nøyaktighet. Alma beskriver sin omvendelse:
«Og det skjedde at mens jeg således var sønderrevet i pinsler og var opprørt ved tanken på mine mange synder, se, da husket jeg også å ha hørt min far profetere til folket om en Jesus Kristus som skulle komme, en Guds Sønn som skulle sone for verdens synder.
Da mitt sinn ble grepet av denne tanken, ropte jeg i mitt hjerte: O Jesus, du Guds Sønn, ha barmhjertighet med meg som er i bitterhets galle og er innhyllet i dødens evigvarende lenker.
Og se, da jeg tenkte dette, kunne jeg ikke lenger huske mine smerter, ja, jeg ble ikke lenger opprevet ved tanken på mine synder.
Hvilken glede og hvilket strålende lys jeg så! Ja, min sjel ble fylt med glede, like stor som min smerte hadde vært.» (Alma 36:17-20; uthevelse tilføyd.)
Eldste Craig C. Christensen i De sytti.