Den enes eksempel
Emnet på e-posten jeg nylig fikk, varslet dårlige nyheter: «Begravelse for Wendy Knaupp». Mens jeg strøk tårene bort, tenkte jeg på den dagen for over 40 år siden da min misjonærledsager og jeg traff Wendy og Paul Knaupp utenfor en blomsterforretning på jernbanestasjonen i Frankfurt. De var et ungt amerikansk ektepar som var i Tyskland i militært oppdrag. De var langt hjemmefra og ventet sitt første barn. Fordi vår misjonspresident nettopp hadde oppfordret oss til å «være en misjonær hvert minutt», innledet vi en samtale med dem.
Mens vi underviste dem i misjonærleksjonene, ble jeg slått av lyset i Wendys øyne. Hun var så munter og kvikk og svært åndelig levende. Hun fattet med sikkert instinkt meningen med gjenopprettelsen. Det var et privilegium å være nær nok til å se hennes vitnesbyrd vokse og se at lyset i hennes øyne tiltok.
Over 30 år senere mintes Wendy den første samtalen med oss: «Jeg kommer alltid til å huske følelsen jeg hadde da jeg for første gang hørte Joseph Smiths historie! Jeg kan se for meg den knøttlille tyske leiligheten vår ovenpå, som trolig var like stor som soverommet vårt i dag. Vi satt på kanten av sengen/sofaen [med ansiktet mot misjonærene]. Jeg husker at jeg var forundret og lettet. Jeg hadde alltid ment at det måtte være noe som dette der ute et sted. Det lød ikke fornuftig at Gud ville la oss famle omkring i blinde, slik vi så åpenbart gjorde… Det syntes så riktig, og jeg trodde på det.»
Men like etter at de hadde bestemt seg for å bli døpt, hørte Wendy og Paul fra et familiemedlem som kritiserte Kirkens retningslinjer med hensyn til hvem som kunne få prestedømmet. De ble forvirret og motløse. De sa at vi ikke skulle besøke dem mer – unntatt én gang til for å si farvel. Vi visste ikke hvordan vi skulle besvare spørsmålene deres, men visste at vi hadde en siste sjanse. Mens vi snakket sammen, følte jeg meg tilskyndet til å lese sammen med dem et skriftsted jeg nylig hadde lagt merke til i mitt personlige studium, historien om Peter og Kornelius i Apostlenes gjerninger 10-11. Den kvelden forsto jeg at Herrens løfte til misjonærer blir oppfylt: «Det skal bli gitt dere i samme stund, ja, i samme øyeblikk, hva dere skal si… [og] Den Hellige Ånd [skal] vitne om alt dere skal si» (L&p 100:6, 8). Vi følte alle fredens ånd da vi ba sammen.
Mange år senere sa Wendy om denne opplevelsen: «Jeg husker ikke hva de sa til oss eller hva vi snakket om, men det lyset … Ånden … var tilbake, og jeg visste at det var sant, selv om jeg ikke forsto alt helt og fullt. Budskapet var likevel sant, og vi måtte akseptere det, og en gang i fremtiden ville vi forstå det.»
Paul og Wendy ble døpt. Snart ble de beseglet i templet. Midt oppe i familielivets normale prøvelser oppdro de fem barn som alle til sist ble aktive i Kirken. Noen reiste på misjon. Paul var lærer. Paul og Wendy sang nydelig duett sammen i kirken. Wendy ledet menighetskoret i mange år. De elsket templet og kom selv til å føle «de helliges glede» (Enos 1:3).
En gang vi var i kirken i London, traff min hustru, Marie, og jeg en kvinne ved navn Libby Casas fra Maine. Siden familien Knaupp da var de eneste vi kjente i Maine, spurte vi om hun kjente dem. Hun lyste opp: «Kjenner dem? Wendy er en kjær venninne av meg. Hun gjorde meg kjent med evangeliet!» Wendy hadde truffet Libby i et selvbetjent vaskeri – to mødre som tok familiens klesvask – og delte evangeliet med Libby akkurat slik vi hadde gjort med Wendy på jernbanestasjonen. Det som først imponerte Libby mest ved Kirken, var Wendys store eksempel som mor, hustru og menneske. For Libby var Wendy selv, i hvert fall til å begynne med, gjenopprettelsens budskap.
Senere bodde familien Knaupp i Oregon. Så ifjor, etter at vi hadde hørt at Wendy hadde kreft, var vi så heldige å oppdage at de var på besøk i Utah under generalkonferansen. Wendys mann, deres hjemvendte misjonærsønn og jeg ga henne en velsignelse. Vi snakket om alt vi hadde opplevd de siste førti årene. Det var tydelig at evangeliet betydde absolutt alt for dem. Det var det sentrale og selve hensikten med livet for dem og deres barn. Paul og Wendy ønsket inderlig å være friske så de kunne oppfylle sin drøm om å reise på misjon sammen.
Like før hun døde, skrev Wendy til meg i et brev: «Jeg føler virkelig at jeg er i Herrens armer. Han kan gjøre hva han vil, og jeg er i hans varetekt.» Hun uttrykte takknemlighet for evangeliet og sin familie, og skrev så: «Er ikke Herren vidunderlig!»
Nå er Wendy borte, og hennes familie savner henne sårt. Da hennes sønn skrev til oss og fortalte at hun var død, sa han: «Takk for at dere bragte evangeliets lys til mamma. Hun har levd i lydighet til budene.» Han fortalte at hans mor en gang skrev til ham: «Jeg elsker Herren og er [ham] evig takknemlig for at han bragte det uvurderlige evangelium inn i mitt liv. Mer enn noe annet ønsker jeg å vise meg trofast, og jeg prøver virkelig å gjøre det.»
Fordi evangeliet betydde alt for Wendy og hennes familie, forstår vi som var hennes misjonærer, «hvor stor … deres glede [skal] være» (L&p 18:15) med henne i vår Faders rike. Evangeliet var alt for henne, derfor betyr min misjonærerfaring med henne alt for meg. Det er ikke til å undres over at Herren sa at misjonærarbeidet er «det som vil være av størst verdi for deg» (L&p 15:6, uthevelse tilføyd).
President Gordon B. Hinckley har sagt: «Jeg ønsker å trygle medlemmene om å gjøre alt dere kan for å skaffe henvisninger [til personer] som [misjonærene] kan undervise… Enhver som dere ser komme inn i Kirken på grunn av deres innsats, vil bringe dere lykke. Jeg gir dette som et løfte til hver enkelt av dere.» («Inspirerende tanker», Liahona, okt. 2003, 3).
Jeg har personlig sett hva dette løftet betyr. Også jeg trygler dere om å introdusere om så bare én person for Kirken i år – og ikke gi opp når de møter noe motstand. Hvis dere forsikrer dere om at dere ikke lar anledningen gå dere forbi, vil dere si som Wendy Knaupp: «Er ikke Herren vidunderlig!»