Diktet
Da jeg var barn, fant jeg et dikt på en side som var revet ut av en brosjyre som noen hadde revet i stykker og kastet på fortauet. Jeg vokste opp i kommunale boliger og var en ensom ulv, men jeg hadde tre interesser som jeg søkte tilflukt i: bøker, Elvis Presley-filmer og dikt. Jeg elsket poesi. Den påvirket noe i meg som jeg ikke kunne identifisere. Jeg fant ikke noe ord til å beskrive det. Jeg var nysgjerrig på diktet, plukket det opp og tok det med hjem.
Jeg leste det diktet hver dag, noen ganger flere ganger, i årene som fulgte. Når jeg satt i klassen, gikk i korridorene til og fra timene og satt alene i friminuttene, kom deler av dette diktet til mitt sinn. Jeg hadde aldri lært et dikt utenat før, men dette var annerledes. Det var noe i det som talte til meg og grep meg.
Mang en gang en hem’lig tanke
hvisket: «Du er fremmed her!»
En gang fri og salig vandret
jeg din Fader-trone nær!
Jeg følte alltid at jeg var annerledes enn andre barn. Jeg følte til tider at det var et annet hjem et sted, og hvis jeg virkelig prøvde, kunne jeg til en viss grad huske det. Diktet oppmuntret til disse følelsene. Fra tid til annen tok jeg det ut av skuffen min og leste det. Jeg lurte på hvor mange mennesker som meg som fantes i verden, og om jeg noen gang ville møte noen av dem.
I en hensikt vis og herlig
har du meg på jorden satt.
Himmelsk byrd og slekt og venner,
alt er skjult i glemslens natt.
Tenk dere min overraskelse da jeg som undersøker mange år senere satt på mitt første nadverdsmøte og åpnet salmeboken til siden som var oppgitt, og så diktet jeg hadde funnet for så mange år siden. Arrangementet var et annet enn det jeg hadde sunget høyt for meg selv når jeg ikke kunne sove eller når jeg våknet midt på natten og gråt, men jeg kjente til og med igjen tonene som kom fra pianoet.
O, min Fader, du som troner
i en navnløs, hellig fred,
når skal jeg ditt åsyn skue
og din nærhets herlighet?
Mens alle de andre sang «O, min Fader» (Salmer, nr. 150), kunne jeg bare sitte og gråte. Jeg visste at Gud hadde plassert denne sangen i min vei som barn.
En gang før min spede barndom
har min ånd jo dvelet der.
O, min Fader, i din bolig
sto jeg titt din trone nær!
Der jeg satt på nadverdsmøtet og lyttet til diktet mitt som ble sunget av forsamlingen, visste jeg at jeg var på rett vei. Jeg visste at det misjonærene lærte meg, var sant. Jeg visste at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige var den eneste sanne Guds kirke på jorden. Så da jeg knelte ned og spurte Gud om det var riktig for ham at jeg skulle bli døpt og bekreftet inn i Kirken, ble jeg ikke overrasket da svaret var ja.
Etter at eldste Walker og eldste Whittaker hadde undervist meg i tre uker, senket eldste Walker meg ned i dåpens vann. Jeg ble vasket ren, renere enn jeg noen gang hadde følt meg og noen gang kunne forestilt meg å bli. Sammen med disse eldstene i sirkelen av prestedømsbærere som deltok i å bekrefte meg som medlem, var min første biskop, mannen som hadde tatt telefonen den dagen jeg ringte for å be om at misjonærer skulle besøke meg.
Jeg kunne høre teksten i mitt kjære dikt som et vakkert kor over meg som beveget seg frem og tilbake mellom hver person jeg møtte og hver handling som bragte meg inn i Kirken – ord som hadde rørt ved et sårt hjerte som lengtet etter igjen å kjenne sin evige Fader.
O, min Fader, du meg lærte
ved din Ånd å kalle så,
men før kunnskapsnøklen skjenktes,
grunnen hertil dunkel lå.