Guds lov
«Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det finnes mat i mitt hus» (Malaki 3:10).
Basert på en sann historie
Dette blir det 10. lasset,» ropte Davids far til ham. «Kjør høyere opp.» Unge David O. McKay så utover engen der faren pekte. De første ni lassene de hadde hentet, var fulle av mindre godt høy. David visste at faren mente at dette 10. lasset med det beste høyet skulle gå til biskopens lagerhus som tiende. Men han forsto ikke hvorfor de ikke kunne gi Herren det samme høyet som de ellers hentet.
David ropte tilbake til faren: «Nei, la oss ta høyet slik vi kommer til det.»
Davids far svarte ikke. David skulle til å gjenta det han hadde sagt, da han så faren snu seg om og begynne å gå rett mot ham. Plutselig var brisen i høyet borte, og solen ble uutholdelig varm. David tørken svetten bort fra pannen og nakken. Han visste at faren ikke kom over engen for å gi ham et vennskapelig klaps på ryggen for hans uhøflige svar. Han kom den lange veien for å forsikre seg om at David forsto noe.
«Nei, David.» Faren snakket alvorlig, men roen i stemmen hans gjorde at David var ekstra oppmerksom. «Det er det 10. lasset, og bare det beste er godt nok for Gud.» Davids far så nøye på sønnens ansikt for å være sikker på at han hadde lyttet. Så snudde han seg og gikk.
David svelget klumpen i halsen og drev så hestene høyere opp. Mens han lastet høy på vognen, begynte han å tenke over hva faren prøvde å lære ham. Han visste at tiende er en lov, i like stor grad som lydighet og offer, men David ønsket å dekke egne behov først. Men Gud hadde sagt at man skulle ta hjordens førstefødte – det aller beste – og gi til Ham (se 5. Mosebok 12:6).
«Far gir det beste til Gud, og vi får det nest beste,» tenkte David. «Kanskje det er slik vi setter Herren i sentrum for våre tanker og vårt liv.»
David hadde noen ganger sett moren betale penger som tiende. Istedenfor å bruke det hun trengte og så håpe at det ble noe igjen til tiende, sendte hun straks tiendepengene til biskopen og klarte seg så med det som ble igjen. Det første og det beste ble alltid gitt til Gud.
David vendte høyvognen og kjørte nedover den støvete veien mot biskopens lagerhus. Han kjørte inn på gårdsplassen og losset høyet. Det var et offer for faren å gi det beste høyet til Herren, men David visste at faren ikke ville ha det på noen annen måte. Han ønsket å gi det beste han hadde til Herren, slik vår himmelske Fader ga sin fullkomne Sønn til verden.
Da David snudde hestene og tok fatt på hjemturen, fikk han en god følelse. Han var glad for at faren hadde lært ham tiendeloven. Det var en lærdom han ville huske hele sitt liv.
Tilpasset fra Læresetninger fra Kirkens presidenter – David O. McKay (2003), XV. President McKay (1873-1970) var Kirkens niende president, fra 1951 til 1970.
«Å betale tiende er et tegn på at vi godtar offerloven. Det forbereder oss også til innvielsesloven og de andre høyere lover tilhørende det celestiale rike.»
Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum: «Tiende», Lys over Norge, juli 1994, s. 35.