Han vil gi dere hvile
Jeg led med henne. Jeg ønsket så sterkt å hjelpe henne, for jeg følte at hennes anger og ønske om å gjøre det rette var oppriktig.
Jeg var på misjon da jeg møtte Susie (navnet er forandret). Hun og hennes familie var blitt undervist i evangeliet av to misjonærer som arbeidet på misjonskontoret sammen med meg. De hadde fått alle leksjonene og hadde akseptert innbydelsen til å bli døpt og bekreftet. Det var mitt privilegium å intervjue denne flotte familien på fire: mor, far, en yngre bror og Susie.
Jeg var ferdig med dåpsintervjuene for de andre tre familiemedlemmene og hadde funnet dem svært godt forberedt og at de gledet seg til å bli en del av Herrens rike. Men da Susie kom inn, virket hun stille og litt nølende med hensyn til å snakke med meg.
Jeg begynte med å spørre hva hun hadde lært. Hun kjente historien om profeten Joseph Smith og trodde på den. Hun hadde lest Mormons bok og visste at den var sann. Og hun aksepterte Kirken som den eneste sanne og levende kirke på jorden og ønsket å tilhøre den. Jeg spurte Susie om hun var villig til å etterleve tiendeloven, Visdomsordet og andre bud. Hun sa at hun forsto disse og var villig til å etterleve dem resten av livet. Intervjuet var faktisk svært likt dem jeg hadde hatt med resten av familien.
Så spurte jeg: «Kan du fortelle meg hva kyskhetsloven går ut på?» Ansiktsuttrykket forandret seg straks. Jeg forsto raskt at dette var grunnen til at hun virket nølende med hensyn til å snakke med meg. Før jeg kunne si noe, skjulte hun ansiktet i hendene, la ansiktet og hendene i fanget og begynte å hulke ukontrollert.
Vi satt uten å si noe i flere minutter. Jeg var usikker på hva jeg skulle si, og Susie sluttet ikke å gråte. Jeg ba om Herrens hjelp og spurte Susie hva som var galt. Hun løftet endelig hodet og fortalte meg at noen uker før hun møtte misjonærene, hadde hun og kjæresten hennes gjort ting som misjonærene hadde lært henne var galt ifølge Herrens lov. Hun hadde allerede fortalt kjæresten sin hva hun hadde lært, og hadde sagt at hun ikke lenger ville være involvert i et slikt forhold. Hun hadde til og med foreslått at han skulle møte misjonærene og høre hva hun nå visste var sant. Likevel hadde hun fremdeles skyldfølelse som tynget henne svært.
Jeg led med henne. Jeg ønsket så sterkt å hjelpe henne, for jeg følte at hennes anger og ønske om å gjøre det rette og bli døpt var oppriktig. I det øyeblikket fikk jeg et klart svar på min bønn. Jeg spurte henne: «Susie, ønsker du å bli fri for skyldfølelsen og smerten denne synden gir deg?» Igjen skjulte hun ansiktet i hendene og bøyde hodet. Hun ytret bare ett ord: «Ja.» Tårene hennes strømmet enda mer, og jeg trøstet henne ved å snakke om forsoningen og hvordan hun kunne anvende den i sitt eget liv. Jeg forklarte at ett formål med dåp og bekreftelse er å helbrede deres sjeler som omvender seg oppriktig, og jeg var ikke i tvil om at hun var oppriktig.
Vi avsluttet intervjuet med en bønn. Herrens ånd var tydelig tilstede, sterkere enn jeg noen gang før hadde følt i et intervju.
Min ledsager og jeg kom til møtehuset like før dåpen. Vi hadde ikke tid til å snakke med Susie eller familien hennes før møtet. Etter sang og taler ble de døpt – først moren, så faren, deretter broren og til sist Susie. Hun gikk ned i døpefonten, og smilet fortalte alt – Mesterens helbredende balsam virket i hennes hjerte. Da hun kom opp fra vannet, hadde både hun og jeg tårer i øynene. Hun smilte enda bredere enn før, og ansiktet strålte. I det øyeblikket forsto jeg hvorfor Frelseren sa: «Kom til meg, alle som … har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile» (Matteus 11:28).
Vi snakket bare kort sammen etter møtet. Jeg ønsket familien velkommen som nye medlemmer av Herrens rike. Da jeg håndhilste på Susie, ønsket jeg å fortelle henne hvor meget denne erfaringen hadde betydd for meg. Jeg hadde selv omvendt meg og følt forsoningens kraft, men jeg var takknemlig for å ha følt den i sterkere grad enn noen gang tidligere fordi jeg kjente henne.
Å slutte seg til Kirken er i seg selv en utfordring. Å slutte seg til den under slike personlig anspente forhold måtte være en enda større utfordring for Susie – og for mange nye medlemmer. Men Jesu Kristi forsoning gjorde utfordringen overkommelig og ledet denne skjønne Guds datter til omvendelse og helbredelse av sjelen. Dette lærte også en lettpåvirkelig ung misjonær noe viktig om å anvende forsoningen i eget liv.