Nye venner
Hei! Jeg er Clara Christensen. Jeg bor i Keewatin, Ontario, Canada
Fra bakhaven har Clara Christensen, 11, en nydelig utsikt som er som en kalenderside. Hjemmet hennes ligger på en åsside med utsikt over Lake of the Woods, en stor innsjø som strekker seg sydover til USA og vestover til Manitoba. Om sommeren glitrer solen på vannet. Om vinteren skinner innsjøen av snedekket is.
Innsjøen og skogen omkring er et drømmeland for et friluftsmenneske som Clara. Hun svømmer, ror, fisker, går på fottur og camper. Om vinteren liker hun å gå på skøyter, kjøre snescooter, gå langrenn og stå slalåm og ake ned bratte bakker på biter av tepper. Om vinteren kan temperaturen falle så lavt som til -40˚C om natten, og sneen ligger mellom 1 og 2 meter dyp. Likevel er høst og vinter de årstidene Clara liker best.
Denne robuste utendørspiken har også mange innendørs-interesser. Hun liker å lese, strikke og spille blokkfløyte og piano. Hun har satt seg som mål å lære å spille alle salmene og Primær-sangene. Clara er omsorgsfull og synes det er morsomt å ta seg av både mennesker og dyr. Hun er ofte barnepike for sine søskenbarn, og når ingen virkelige barn er tilgjengelige, er hun mor for dukkene sine. Hun er også svært glad i katter. Lilo, Hero og Hope tilber henne og sover ofte på sengen hennes. Noahs ark er den historien i Skriftene hun liker best på grunn av alle dyrene. Når Clara blir voksen, ønsker hun å arbeide med småbarn eller katter.
Uansett hva hun gjør, så vil hun gjøre det ordentlig, for hun gir aldri opp en oppgave før den er godt utført. Denne egenskapen har hjulpet henne gjennom noen tøffe utfordringer. Clara fikk diagnosen tale-aproksi som barn. Det betyr at selv om hun visste hva hun ville si, ble signalene kastet om på en eller annen måte mellom hjernen og munnen slik at hun ikke kunne snakke klart. Clara har tilbragt utallige timer med å lære å bevege kjeven, leppene og tungen for å lage riktige lyder og omgjøre disse lydene til ord. Dette har vært svært hardt arbeid, men med foreldrenes hjelp har hun øvet iherdig og fortsetter med det. Nå snakker hun bra, selv om noen ord fremdeles krever stor innsats.
I fjor fikk barna i Claras fjerdeklasse i oppgave å holde fire til fem-minutters taler. Clara valgte å tale om Holocaust og holdt talen som om hun var en pike i en konsentrasjonsleir. Da hun øvet på talen, tok den åtte minutter og 40 sekunder fordi mange av ordene var vanskelige å si. Hun øvet på den om og om igjen. Langsomt ble talen kortere etter hvert som hun lærte å si ordene flytende. Til slutt holdt hun talen på fire minutter og 40 sekunder, og klassekameratene valgte henne til å representere dem foran hele skolen. Da hun gjorde det, fikk hun kraftig applaus av alle elevene. Mange av dem hadde kjent Clara siden første klasse, og fremgangen hennes virket mirakuløs. «Rektor gråt,» minnes Claras mor. «Claras lærer i annen klasse gråt. Læreren i fjerde klasse heiet på henne. Det var en stor seier – et av de største øyeblikk i mitt liv!»
Hva lærte Clara av denne opplevelsen? «Fortsett å prøve,» råder hun barn til overalt. «Gi aldri opp!»
Naturligvis var også bønn en viktig del av Claras seier. Hun har stor tro på vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Primær, hjemmeaftener, skriftstudium og foreldrenes undervisning har hjulpet. Hennes eldre søstre har også betydd mye, både ved sitt gode eksempel og ved sitt lesestoff. Så snart Carly, 18, og Josie, 15, fylte 12 år, begynte de å feste plakater fra Kirkens tidsskrift på speilene sine. Clara har også lært utenat Kjenn Skriftene-skriftsteder for Seminar og lært president Hinckleys seks B’er sammen med søstrene.
Hennes far er grenspresident, og moren er Unge kvinners president, så Clara er involvert i grenens aktiviteter. Kenora gren er liten gjennom høsten, vinteren og våren. Clara er faktisk vanligvis den eneste i Primær-klassen sin, der hennes bestemor, som er Primær-president, underviser. Men om sommeren, da tusener av turister strømmer til for å fryde seg over Lake of the Woods, fylles grenen opp med besøkende hver søndag. Clara er begeistret for alle de fine, nye vennene. Familien holder god kontakt med Kirken hele året ved å være tilstede på stavsaktiviteter i Winnipeg, Manitoba, omkring to og en halv time mot vest. Når de kommer hjem sent på kvelden, ser de ofte nordlyset som flimrer på himmelen.
Clara har også god kontakt med andre slektninger. Julaften overnatter søskenbarn, onkler og tanter alle i bestemors hus. De spiser, synger, henger opp strømper, setter frem julekrybbe, hører juleevangeliet og kneler sammen i bønn. Juledagsmorgen får de varm sjokolade, boller med kors laget av glasur, og gaver. Om kvelden samles familiene igjen til middag hjemme hos Clara. Annen juledag har de middag med forskjellige retter hjemme hos hver familie.
Clara har vokst opp inspirert av naturens skjønnhet, varmen i familiens kjærlighet og Jesu Kristi evangeliums lys. Alle disse påvirkningene kommer klart frem i hennes ansikt og ånd. Selv på den kaldeste vinterdag varmer hun dem som kjenner henne best. Moren sier: «Takk og pris for at vi har Clara!»