Min sønn lever også
En kvinne i menigheten lærte meg noe uvurderlig om den herlige fred som ledsager sikker tro på Jesus Kristus og hans forsoning.
I kvinnens patriarkalske velsignelse ble hun lovet å oppleve gledene ved å være mor. Men årene gikk mens hun og hennes mann ba og ventet på å få barn. Endelig ble deres bønner besvart. I ni måneder var deres liv fylt av glade forberedelser. De malte et spesielt rom, kjøpte møbler, klær og annet babyutstyr, og de oppsendte mange bønner. Legene sa at hun aldri kunne få flere barn etter dette, så hennes drømmer var helt konsentrert om dette barnet.
Dagen kom da denne søsteren fødte og hørte sitt barns skrik.
«Det er en nydelig gutt,» sa sykepleieren.
Moren lukket øynene og holdt en takkebønn. Fire minutter senere var babyen død.
Jeg så henne på nadverdsmøtet to uker senere. Hun var dirigent og gikk derfor frem i salen og satte seg ved siden av orglet. Under hennes ledelse sang vi «Han lever, min Forløser stor» (Salmer, nr. 66). Hun sto høy og rank med lysende ansikt som utstrålte hennes vitnesbyrd. Av og til var det svært vanskelig for henne å synge ordene. Hun svelget og presset leppene sammen. Så sluttet hun å synge, men armen fortsatte å bevege seg og dirigere oss mens vi sang.
Med tårer strømmende nedover kinnene bar denne søsteren senere sitt vitnesbyrd med disse enkle ordene: «Han lever, min Forløser stor. Jeg vet at han er rettferdig og at han elsker oss. Og fordi han lever, lever også min sønn.»
I hennes tro så jeg en visshet om at vår Forløser virkelig lever, og at hans forsoning for oss gjør udødelighet og evig liv mulig. Hennes sønn var blitt tatt fra henne, men hun visste at han ville bli gitt tilbake til henne en dag.