Hvordan bygge opp en evig familie
Jeg vokste opp i Mexico og var så heldig å tilhøre en god siste-dagers-hellig familie. Jeg elsket å komme hjem fra college om vinteren, åpne døren og kjenne lukten av maistortillas med kanel. Vi var en familie som var fattig hva verdslig gods angår, men vi var rike med hensyn til evangeliet og vitnesbyrd.
Jeg elsket spesielt mine foreldres vitnebyrd om Mormons bok. Min far studerte Mormons bok svært grundig. Mange ganger, også da jeg var voksen, snakket vi om boken og gråt fordi Ånden var så sterk. Han forsto læresetningene i boken. Han ble omvendt i 1917, da han var seks år gammel, og mange ganger fortalte han om ting han hadde opplevd da han som gutt gjette dyr på ranchen. Han hadde alltid med seg et eksemplar av Mormons bok.
Min mor var en fredelig kvinne som alltid tjente sin familie og Herren. Hun ble et sterkt eksempel på tro for familien mens hun oppdro seks barn og alltid virket i Kirken. Hun var misjonær på 1940-tallet da hele landet vårt var bare én misjon.
Min fars lærdommer
I min oppvekst hadde far det svært travelt, for han hadde en krevende jobb som trailersjåfør for byggeprosjekter. Men han tok seg alltid tid til meg. Da jeg gikk på videregående skole, pleide far spørre mine fem søstre når han kom hjem fra arbeid: «Hvor er Benjamín?»
Søstrene mine kom til meg og sa: «Far spør etter deg.»
Jeg løp fra vennene mine som jeg lekte med, og spurte ham: «Hva trenger du, far?»
Han pleide si: «Hent Skriftene og kom med meg.»
To eller tre ganger i uken leste vi sammen i Skriftene på denne måten. Han var en mesterlærer i Skriftene. På den tiden hadde vi ikke Seminar i Mexico. Nå tenker jeg på disse lesestundene som min egen Seminar-klasse med far som lærer.
Mens vi leste i Skriftene og jeg hørte far forklare dem for meg, lærte jeg selv hvordan Ånden føles i mitt hjerte og sinn. Mange ganger var Ånden svært sterk mens han forklarte skriftstedene.
Disse stundene sammen med min far var begynnelsen til mitt eget vitnesbyrd om min himmelske Fader og Kirken. Jeg mente alltid at Kirken var sann, men bare å mene det var ikke nok. Far tok min hånd og la den på jernstangen. Hans måte å ta seg av meg på var avgjørende for mitt vitnesbyrd og min indre trygghet på evangeliet.
Jeg lærte ikke bare mye om Skriftene av ham i løpet av disse stundene, men også at min far var glad i meg på en måte som jeg ikke helt forsto på den tiden. Mange andre ganger inviterte han meg med på kino eller ut for å spise, og jeg vet at jeg ble beskyttet av fars omsorg for meg. Nå er jeg far, og jeg vet at han elsket meg på en spesiell måte.
Velg venner med omhu
Da jeg var 16, var de fleste av mine venner på skolen ikke medlemmer, men de visste at jeg var medlem av Kirken. De begynte å røke og gjøre andre ting jeg ikke ville gjøre. Derfor begynte forholdet mellom oss å forandre seg. Våre samtaler var svært annerledes, og vår tankegang og våre aktiviteter stemte ikke overens.
En dag spurte far meg: «Hvorfor tenker du ikke på påvirkningen dine venner har på deg?» Han rådet meg til å være forsiktig og tenke på om det var nødvendig å bytte venner.
Da jeg begynte på universitetet, fikk jeg det veldig travelt og tilbragte ikke mye tid sammen med vennene mine, men en gang vi var sammen, besluttet de å gjøre noe ulovlig. Vi var sammen i en bil, og de kjørte altfor fort. En politimann vinket oss ut til siden, og jeg var redd. Jeg mintes min fars ord om å tenke på fremtiden. Den erfaringen bidro til at jeg bestemte meg for hva slags venner jeg ville ha.
Jeg ble svært involvert i Kirkens aktiviteter. Det var herlig å være i GUF, for jeg kom til at det var slike venner jeg ville ha. Jeg lærte at min far hadde rett – jeg skulle være nøye med å ha gode venner. Jeg trengte venner som ville hjelpe meg med å forberede meg til misjon.
En kjærlig himmelsk Fader
Som min far gjorde, tar også min himmelske Fader seg personlig av meg. Jeg vet at min himmelske Fader elsker meg. På mange måter og under mange omstendigheter tar han seg av hver enkelt av oss. Noen ganger hører vi ikke og er ikke villige til å lytte fordi vi gir våre venner mer oppmerksomhet enn ham. Men jeg vet at vår himmelske Fader elsker oss, og han vil la oss få vite i vårt indre at han vil være med oss når vi ber om hans hjelp.
Å dele ut nadverden er et privilegium
Jeg husker spesielt at jeg følte min himmelske Faders kjærlighet når jeg som ung gutt deltok i nadverden. I min menighet var det bare noen få unge menn, derfor delte jeg ut nadverden hver søndag. Da jeg var lærer, forberedte jeg hver søndag brødet og vannet. På den tiden brukte vi glassbegre, som jeg måtte vaske ett for ett.
Når jeg delte ut nadverden, kunne jeg se folks øyne. Gamle, unge, barn – hver enkelt føler noe spesielt når de tar brødet og vannet. Jeg kunne se at de følte vår himmelske Faders kjærlighet. Disse erfaringene med nadverden merket meg for alltid. Hver uke minnes jeg Herren, som døde for oss. Jeg husker at hvis vi er verdige, kan vi være sammen som familie for evig.
Trøst fra vitnesbyrdet
Da far var en gammel mann, snakket vi om at han kanskje snart kom til å dø. Han hadde ingen frykt, han følte fred. Når han snakket om døden, visste han at han ville være sammen med sin familie igjen. På grunn av forsoningen og oppstandelsen hadde vi begge en stor indre ro. Vi var alltid svært takknemlige overfor Herren for oppstandelsens mirakel.
På grunn av det jeg lærte av min far, har jeg visst helt fra jeg var barn at Jesu Kristi evangelium er sant – ikke bare i mitt sinn, men også i mitt hjerte. Mange ganger har Ånden latt meg vite at Mormons bok er sann, at Joseph Smith er en profet, og at vi har en profet i dag, president Thomas S. Monson. Å vite at jeg har evangeliet gjør meg lykkelig. Og jeg vet med sikkerhet at Herren bryr seg om oss og kjenner oss. Derfor har jeg personlig kunnskap om vår Herre Jesus Kristus, og på grunn av hans offer vet jeg at jeg kan være sammen med min far og resten av min familie igjen.