Budskap fra Det første presidentskap
Måtte vi leve slik
En klar dag i september for nesten syv år siden krasjet plutselig og uten forvarsel to fly inn i tvillingtårnene i New York City’s World Trade Center, og etterlot seg knusende ødeleggelse og død. I Washington, D.C., og i Pennsylvania styrtet to andre fly, også som følge av terroristers sammensvergelse. Disse tragediene blåste ut livet til tusenvis av menn, kvinner og barn. Borte var alle planer for en god fremtid. I stedet kom sorgens tårer og skrik i smerte fra sårede sjeler.
Vi hørte utallige rapporter om dem som ble rammet på en eller annen måte – enten direkte eller indirekte – av det som skjedde denne dagen. Rebecca Sindar var ombord på et fly fra Salt Lake City, Utah, til Dallas, Texas, om morgenen tirsdag 11. september. Flyet ble stoppet, som alle andre fly i USA som var i luften da tragedien skjedde, og flyet landet i Amarillo i Texas. Søster Sindar fortalte: «Vi gikk alle ut av flyet og fant fjernsynsapparater på flyplassen som vi flokket oss rundt for å se det som hadde skjedd. Folk sto i kø for å ringe til sine kjære og forsikre dem om at vi var trygt på bakken. Jeg kommer aldri til å glemme de omkring 12 misjonærene som var med vårt fly på vei til sin misjon. De tok noen telefoner, og så kunne vi se dem klynge seg sammen i en ring i et hjørne på flyplassen, der de knelte ned og ba sammen. Hvor jeg ønsket at jeg kunne ha fanget dette øyeblikket for å dele det med foreldrene til disse gode unge menn som så behovet for å be med en gang.»
Dødens mørke fordrevet
Døden kommer til slutt til alle mennesker. Den kommer til de eldre på ustøe ben. Dens kall høres av dem som knapt har nådd midtveis i livets reise, og ofte stilner den små barns latter. Døden er en kjensgjerning som ingen kan unnslippe eller fornekte.
Døden kommer ofte som en inntrenger. Den er en fiende som plutselig viser seg midt i livets fest og slukker dets lys og munterhet. Døden legger sin tunge hånd på våre kjære og lar oss til tider stå tilbake forvirret og undrende. I enkelte situasjoner, som ved stor lidelse og sykdom, kommer døden som en barmhjertig engel. Men for det meste tenker vi på den som en fiende av menneskets lykke.
Men dødens mørke kan for evig splittes av lyset i åpenbart sannhet.
«Jeg er oppstandelsen og livet,» sa Mesteren. «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.
Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»1
Denne forsikringen – ja, denne hellige bekreftelsen – om liv på den andre siden av graven kan godt gi den fred som Herren lovet da han forsikret sine disipler: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!»2
Ut av Golgatas mørke og skrekk kom Lammets røst som sa: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!»3 Og mørket var ikke lenger mørkt, for han var sammen med sin Fader. Han hadde kommet fra Gud, og til ham hadde han vendt tilbake. På samme måte vet også de som vandrer med Gud på denne jordiske pilegrimsferd, av velsignet erfaring at han ikke vil forlate sine barn som setter sin lit til ham. I dødens natt vil hans nærhet være «bedre enn et lys og tryggere enn en kjent vei.»4
På veien til Damaskus så Saul i et syn den oppstandne, opphøyde Kristus. Senere, som Paulus, troens forsvarer og uredd misjonær i Mesterens tjeneste, bar han vitnesbyrd om den oppstandne Herre da han sa til de hellige i Korint:
«Kristus døde for våre synder etter Skriftene,
… han ble begravet, og … oppstod på den tredje dag etter Skriftene,
… han ble sett av Kefas, deretter av de tolv.
Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang…
Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene.
Men sist av alle ble han òg sett av meg»5.
I vår evangelieutdeling ble det samme vitnesbyrdet djervt uttalt av profeten Joseph Smith da han og Sidney Rigdon vitnet:
«Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever!
For vi så ham, ja, ved Guds høyre hånd, og vi hørte røsten bære vitnesbyrd om at han er Faderens Enbårne,
at ved ham og gjennom ham og av ham blir og ble verdener skapt, og deres innbyggere er født sønner og døtre av Gud.»6
Dette er kunnskapen som støtter oss. Dette er sannheten som trøster oss. Dette er forsikringen som leder dem som er nedbøyd av sorg, ut av skyggen og inn i lyset. Den er tilgjengelig for alle.
Gjør noe i dag
Livet er så skjørt og døden så viss. Vi vet ikke når det vil kreves av oss at vi skal forlate dette livet på jorden. Derfor spør jeg: «Hva gjør vi ut av dagen i dag?» Hvis vi bare lever for morgendagen, vil vi til slutt ha mange tomme gårsdager. Har vi gjort oss skyldige i å si: «Jeg har tenkt å gjøre noen kurskorreksjoner i mitt liv. Jeg planlegger å ta første skritt – imorgen»? Tenker vi slik, kommer morgendagen aldri. Slike morgendager kommer sjelden hvis vi ikke gjør noe med dem i dag. Den kjente salmen lærer oss dette:
Alltid finnes det noe å gjøre her,
vi vil alle anledning få.
La den ei går forbi, og unnskyldninger gi,
for husk du for tronen skal stå.7
La oss stille oss selv spørsmålene: «Har på jorden jeg gjort noe godt i dag? Har jeg hjulpet en sjel i nød?» Hvilken formel for lykke! Hvilken resept på tilfredshet, på indre fred – å ha inspirert et annet menneske til takknemlighet.
Anledningene til å gi av oss selv er virkelig ubegrenset, men de er også forgjengelige. Det finnes hjerter vi kan glede. Det finnes vennlige ord å si. Det er gaver vi kan gi. Det er gjerninger vi kan gjøre. Det er sjeler vi kan frelse.
Når vi husker at «når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste»,8 vil vi ikke befinne oss i den lite misunnelsesverdige stillingen til Jakob Barflints gjenferd, som talte til Ebenezer Knug i Dickens udødelige Et julekvad. Barflint snakket bedrøvet om tapte muligheter. Han sa: «Den som ikke vet at hver kristensjel som blidt gjør sin dont i sin lille sfære, hva den enn er, vil finne jordelivet for kort for sin veldige evne til gavn! Den som ikke vet at ingen anger kan bøte for forspilte muligheter i livet! Og allikevel, slik var jeg! Å! En slik var jeg!»
Barflint tilføyde: «Hvorfor gikk jeg gjennom mylderet av mine medmennesker med nedslått blikk, og hevet det aldri mot den velsignede stjernen som styrte de vise menn til et fattig leie? Var der ingen fattige hjem som dens lys kunne ha ledet meg til?»
Som vi vet, forandret heldigvis Ebenezer Knug sitt liv til det bedre. Jeg er så glad i denne replikken: «Jeg er ikke lenger den jeg var!»9
Hvorfor er Dickens’ Et julekvad så populært? Hvorfor er det alltid aktuelt? Jeg føler at det er inspirert av Gud. Det får frem det beste i menneskenaturen. Det gir håp. Det motiverer til forandring. Vi kan komme oss bort fra stiene som fører oss nedover og, med en sang i hjertet, følge en stjerne og vandre mot lyset. Vi kan øke farten, styrke vårt mot og sole oss i sannhetens lys. Vi kan høre småbarns latter tydeligere. Vi kan tørke tåren til den som gråter. Vi kan trøste den døende ved å gi ham del i løftet om evig liv. Hvis vi løfter én sliten hånd som henger ned, hvis vi bringer fred til én sjel som har det vanskelig, hvis vi gir som Mesteren gjorde, kan vi – ved å vise veien – bli en ledestjerne for en villfaren seiler.
Fyll andres hjerte
Fordi livet er skjørt og døden uunngåelig, må vi gjøre mest mulig ut av hver dag.
Det er mange måter å misbruke våre anledninger på. For en tid siden leste jeg en gripende historie, skrevet av Louise Dickinson Rich, som så levende illustrerer denne sannheten. Hun skrev:
«Min bestemor hadde en fiende som het fru Wilcox. Bestemor og fru Wilcox flyttet som nygifte inn i hvert sitt hus ved siden av hverandre i hovedgaten i den lille byen de skulle leve sitt liv i. Jeg vet ikke hva som startet krigen mellom dem – og på den tiden jeg kom inn i bildet, mer enn 30 år senere, tror jeg ikke de selv husket hva som utløste den. Dette var ingen høflig treningskamp, det var full krig…
Ingenting i byen unngikk å bli påvirket. Den 300 år gamle kirken, som hadde overlevd revolusjonen, borgerkrigen og den spansk-amerikanske krigen, falt nesten sammen da bestemor og fru Wilcox utkjempet kampen om Kvinnehjelpen. Bestemor vant den trefningen, men det var en verdiløs seier. Da fru Wilcox ikke greide å få ledervervet, meldte hun seg ut i fullt sinne. Er det noe morsomt å lede noe hvis man ikke kan tvinge fienden i kne? Fru Wilcox vant slaget om det offentlige biblioteket da hun fikk sin niese Gertrude ansatt som bibliotekar istedenfor tante Phyllis. Den dagen Gertrude overtok, sluttet bestemor å lese bibliotekbøker. Over natten ble de ”skitne bakteriespredere”. Slaget om den videregående skolen endte uavgjort. Rektor fikk en bedre jobb og sluttet før fru Wilcox greide å få ham sparket eller bestemor å gi ham stillingen på livstid.
Når vi som barn besøkte min bestemor, var en del av moroen å skjære grimaser til fru Wilcox’ barnebarn. En dag jeg aldri glemmer, la vi en slange i familien Wilcox’ regnvannstønne. Bestemor kom med symbolske protester, men vi følte stilltiende forståelse.
Tro ikke et øyeblikk at dette var en ensidig kampanje. Fru Wilcox hadde også barnebarn. Bestemor gikk ikke skuddfri. Det gikk aldri en vaskedag med vind uten at klessnoren røk på mystisk vis og klærne falt ned i skitten.
Jeg vet ikke hvordan bestemor kunne utholdt sine problemer så lenge hvis det ikke hadde vært for husholdningssiden i den daglige Boston-avisen. Denne husholdningssiden var fantastisk. Ved siden av de vanlige matlagningstipsene og rengjøringsrådene hadde den en del med brev som lesere skrev til hverandre. Tanken var at hvis man hadde et problem – eller bare trengte å slippe ut litt damp – skrev man et brev til avisen og undertegnet med et eller annet fantasifullt navn som for eksempel Arbutus. Det var bestemors pseudonym. Så skrev noen andre damer som hadde samme problem, og fortalte hva de hadde gjort med det, og underskrev med ”En som vet”, ”Xantippe” eller noe lignende. Svært ofte var det slik at de, etter at problemet var løst, i årevis fortsatte å skrive til hverandre gjennom spalten i avisen og fortalte hverandre om barna, hermetiseringen og det nye spisestuemøblementet. Slik var det med bestemor. Hun og en kvinne som kalte seg Måken, korresponderte i et kvart århundre. Måken var bestemors sanne venn.
Da jeg var omkring 16 år, døde fru Wilcox. Uansett hvor mye man har hatet sin nærmeste nabo, er det vanlig anstendighet i en liten by å stikke innom og se hva slags praktisk hjelp man kan gi de etterlatte. Elegant i bomullsforkle for å vise at hun mente det hun sa om å bli satt i arbeid, gikk bestemor over plenen til Wilcox’ hus, der familiens døtre satte henne til å vaske den allerede plettfrie forstuen der mottakelsen skulle være. På hedersplassen på bordet der lå en svær utklippsbok. «Pent innlimt i parallelle kolonner i boken var bestemors brev til Måken og Måkens brev til henne gjennom alle disse årene. Selv om ingen av dem var klar over det, hadde bestemors verste fiende vært hennes beste venn.» Det var den eneste gangen jeg kan huske at jeg så min bestemor gråte. Den gangen var jeg ikke helt klar over hvorfor hun gråt, men det vet jeg nå. Hun gråt over alle de bortkastede årene som hun aldri kunne få tilbake.10
Måtte vi fra denne dag av bestemme oss for å fylle vårt hjerte med kjærlighet. Måtte vi gå en ekstra mil for å gi plass i vårt liv for dem som er ensomme eller nedtrykt eller på noen måte har det vondt. Måtte vi gjøre «noen glad, slik som Herren [oss] ba».11 Måtte vi leve slik at vi, når vi blir kalt hjem fra jorden, ikke har noe vi angrer alvorlig på, ikke noe ugjort, men kan være i stand til å si med apostelen Paulus: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.»12