Visste jeg det egentlig?
Etter en begivenhetsrik kveld i Australia i 1998 spurte min beste kamerat om jeg kunne kjøre ham hjem. Mens vi kjørte hjem til ham, kom vi til å snakke om vår tro. Han var ateist og jeg siste-dagers-hellig. Jeg hadde alltid visst at det var en Gud. Han hadde alltid trodd at det ikke fantes noen Gud.
Den kvelden gjorde jeg noe jeg aldri hadde gjort før. Like før jeg satte av vennen min, fortalte jeg ham at jeg vet at Gud lever, at Jesus er vår Frelser, og at Joseph Smith så dem i et syn.
Jeg hadde ofte snakket om dette med ham, men jeg hadde aldri fortalt ham at jeg visste at det var sant. Men jeg forsto at hvis jeg skulle gjøre et varig inntrykk på ham, måtte jeg gi ham mitt vitnesbyrd om disse tingene.
Da han åpnet bildøren, tok han meg i hånden og sa: «Hei, det er bra. Vi trenger alle å være faste i troen.»
Men problemet var at jeg ikke visste – ikke egentlig. På den tiden følte jeg at det var riktig å si dette, men jeg hadde aldri mottatt en åndelig bekreftelse på at det var sant.
Jeg hadde en 20-minutters kjøretur hjem. De 20 minuttene forandret mitt liv. Jeg gjennomgikk samtalen vår og begynte å tenke over mitt liv og retningen jeg gikk i. Mens jeg gjorde det, kom jeg til å tenke på salmen «Han lever, min Forløser stor, og den trengte dypt inn i meg. Jeg begynte å synge høyt:
Han lever, min Forløser stor,
en trøst for hver som på ham tror.
Han lever, han oppstanden er,
han sonet, og jeg har ham kjær.1
Mens jeg sang, fikk jeg tårer i øynene da Ånden vitnet for meg om sannheten i disse ordene og bekreftet at mitt vitnesbyrd var sant. Da innså jeg at vi kan motta et vitnesbyrd ved å bære det.2
Jeg kommer aldri til å glemme at Ånden vitnet for meg at mitt vitnesbyrd er sant. Jeg vet at min Forløser lever fordi Ånden vitnet om det for min sjel – et vitnesbyrd jeg var glad for å dele med andre kort tid etterpå som heltidsmisjonær.