Familiens tro
Helt til denne dag er mange hundre år gamle katedraler noen av Italias høyeste bygninger. Gamle ruiner er stolte spor etter fortidens samfunn, mens middelalderhus klynger seg sammen langs buktende gater. Byggeforskrifter forbyr oppføring av moderne høyhus, og det landlige Toscana-landskapet blir rettslig beskyttet mot for stor utbygging. Det er en følge av at italienere går inn for å bevare sin historie. Hvis den berømte renessansemannen Michelangelo skulle komme tilbake til jorden i dag, håper italienerne at han lett ville kjenne igjen sitt fedreland.
Kirkens medlemmer i Italia er interessert i å bevare mye mer enn arkitektur og landskap. De tar sikte på å bevare troen gjennom generasjoner. I likhet med mange medlemmer av Kirken over hele verden er italienske siste-dagers-hellige pionerer med hensyn til å forene mange familiegenerasjoner i evangeliets pakter. Disse medlemmene står overfor gamle tradisjoner og gjennomtrengende sekularisering i sin kultur, men de fokuserer på Frelseren og prøver å bygge opp tro som vil slå rot hos deres etterkommere.
De holder familien i ære
En av de første bestanddeler i å bygge opp familiens tro er mot til å starte en familie. Marco og Raffaella Ferrini fra Firenze 2. gren, Firenze Italia distrikt, gikk ut sammen før de reiste på misjon. Like etter at de kom hjem, følte begge i templet at de skulle gifte seg snart. «I Italia er det mer vanlig at man gifter seg i 30-årsalderen,» sier Marco. Noen venner og slektninger spurte: «Hvorfor skal dere gifte dere så unge?»
Paret gir Marcos foreldre, Anna og Bruno, æren for å ha hjulpet dem å verdsette ekteskapet. Da Anna sluttet seg til Kirken i 1968, var det få medlemmer av Kirken i Italia. Etter at hun hadde bedt om veiledning, giftet hun seg med Bruno, en mann som respekterte hennes tro og lot henne undervise deres barn i evangeliet. «Jeg var aldri redd for å gifte meg med en siste-dagers-hellig på grunn av den store respekten Anna og jeg hadde for hverandre,» sier Bruno.
Selv om Anna var lei seg fordi hun ikke kunne gi sine barn alle velsignelser som følger med en evig familie, sier hun: «Jeg visste at min mann var en god mann og at alt til slutt ville falle på plass.» I mellomtiden lærte hun sine sønner, Marco og Alessio, å gjøre Frelseren til det sentrale i livet og verdsette familien.
Til slutt sluttet Bruno seg til Kirken. I dag er han president for Firenze 2. gren. Men gjennom de 29 årene han ikke var interessert i Kirken, gikk likevel han og Anna inn for å ha et lykkelig ekteskap. Deres kjærlige forhold gjorde et positivt inntrykk på deres barn og deres svigerdatter. «Første gangen jeg satte min fot i deres hjem, slo det meg at de har et godt familieliv,» sier Raffaella. «De skriker ikke til hverandre. De er rolige og vennlige mot hverandre. Jeg ønsket virkelig å ha det slik.»
Raffaella ønsket også et tempelekteskap. Hun sier: «Å gifte seg i templet er et godt mål», selv om det kan være vanskeligere å oppnå i land med få medlemmer av Kirken. «Satan prøver å overtale oss til å ta gale avgjørelser, men når vi virkelig har bestemt oss for et godt mål, vil vår himmelske Fader hjelpe oss å overvinne alt så vi kan nå dette målet.» Hun er takknemlig for at det er lettere å møte siste-dagers-hellige nå enn i foreldrenes generasjon. Hun er også glad for at Herren velsignet henne med muligheten til å gifte seg «ikke bare med et medlem av Kirken, men med en verdig prestedømsbærer.»
Raffaella og Marco viste Herren sin takknemlighet ved å ofre noe så de kunne gifte seg da Ånden ledet dem til det. De planla en enkel, rimelig feiring, og Marco bestemte seg for å utsette sin avsluttende universitetseksamen. «Alt er så kostbart her at det er vanskelig å gjøre mer enn én ting om gangen – studere, arbeide og stifte familie,» sier han. Økonomien får de fleste italienere til å gjøre seg ferdig med utdannelse og ta fatt på karrieren før de gifter seg, «men vårt største ønske var å stifte familie,» sier Marco. Han innså at det var bare tre ting som var helt nødvendige for å gjøre dette: en jobb, et sted å bo og tro til å sette i gang. Til å begynne med «fikk jeg ingen særlig god jobb, men det greide seg,» sier Marco. «Hver gang man må ta en vanskelig avgjørelse, må man bare hoppe i det. Man handler i tro og prøver så godt man kan,» og stoler på at de nødvendige velsignelser vil komme. Til slutt ble han velsignet med en bedre betalt jobb innen turistnæringen, takket være fremmedspråkene han lærte da han var på misjon. Han har også et vitnesbyrd om å betale tiende fordi hans unge familie aldri har lidd noen nød.
Marco verdsetter rådet fra Kirkens ledere om å få seg en utdannelse, og han planlegger å avlegge eksamen når barna blir litt eldre. Men for nå: «Jeg føler at Ånden sier meg at det er viktig for meg å være sammen med familien. Og etter at mine to barn, Giulia og Lorenzo, ble født, har jeg ikke angret en ting.»
«Vi har ikke mye penger,» sier Raffaella, «men vi er lykkelige.» De er takknemlige for å ta del i planen for lykke og undervise i dens sannheter for neste generasjon – den tredje generasjonen i deres familie til å motta evangeliets velsignelser.
Forenet i hensikt
Åndelig enhet kan være en avgjørende ingrediens for å bygge opp sterk tro i familien, sier Piero Sonaglia fra Roma Italia stav. «Å være forenet i hensikt kan være en kilde til styrke for alle familier,» men det er spesielt en velsignelse når denne hensikten er å «bevege seg sammen mot Jesus Kristus». Dette er hans families viktigste mål.
Piero hadde ikke alltid slik prioritering. Da han var 15, forlot han Kirken og tenkte ikke mer på den før han ble far og opplevde sin egen fars nesten dødelige hjerteanfall. Disse hendelsene vekket minner om læresetninger i evangeliet han hadde lært som barn. «Jeg var helt klar over at jeg måtte omvende meg og sette mitt liv i orden,» sier han. Han visste også at «en slik viktig og drastisk forandring» ville innvirke på hans familie. Hans foreldre var skilt, delvis på grunn av religiøse uoverensstemmelser, og han ønsket at hans egen familie skulle være forenet.
Pieros hustru, Carla, hadde vokst opp med en annen religion enn hans og hadde gått i kirken hver søndag som barn. «Men jeg pleide å komme hjem mer forvirret,» sier hun. For henne hadde religion vært noe som angikk tradisjon mer enn noe som skulle forme hennes liv. Carla hungret etter noe mer. Hun sier: «Jeg ønsket sterkt å be til min himmelske Fader med mine egne ord» istedenfor med skriftlige bønner. Hennes inderlige og ydmyke forhold til Herren forberedte henne til å godta det gjengitte evangelium da Piero vendte tilbake til aktivitet.
Som foreldre som nå er forenet i tro, prøver Piero og Carla å forberede sine sønner, Ilario og Mattia, og styrke dem mot fristelse – og starter nå mens de er små. «Vi leser i Skriftene hver kveld og har familiens hjemmeaften,» sier Carla. «Våre sønner liker å delta. Vi går i kirken. Vi ber sammen. Vi reiser til templet.» Å være i templet regelmessig er ingen liten prestasjon av Piero og Carla, for de nærmeste templene er i Sveits og Spania.
«Vi prøver å innse at hvert øyeblikk er en anledning til å undervise,» tilføyer Piero. «På dette stadiet holder våre små sønner spesielt på å lære å være lydige mot sine foreldre.» Piero håper dette vil hjelpe dem å lære å adlyde vår himmelske Fader, utruste dem med den styrke og det vitnesbyrd som skal til for å forbli trofaste gjennom tenårene og siden. Han vet – og ønsker at hans barn skal vite – at varig lykke bare finnes ved lydighet mot Gud.
I likhet med Piero fant Andrea Rondinelli fra Roma Italia stav evangeliet etter en livsendrende hendelse – sin fars død. «Jeg innså at det ikke kunne ende slik,» sier han. Han følte at det måtte være et liv etter graven og en hensikt med liv og død. Han hadde vært i kontakt med Kirken 15 år tidligere da hans søstre ble døpt. Etter farens død oppsøkte han misjonærene og ble døpt 15 dager senere.
Snart mottok han sin patriarkalske velsignelse. I den lovet Herren ham en evig ledsager. «Mens jeg lette etter henne, ba jeg mye,» sier han. Han ønsket en hustru med samme åndelige mål som ham, og han avbrøt en forlovelse da hans forlovede ikke ønsket å bli beseglet i templet. «Jeg gjorde alt jeg kunne for å være klar for det øyeblikket jeg ville møte min hustru,» sier han. Som svar på en av sine bønner følte Andrea at han en dag skulle få en sønn. Denne opplevelsen hjalp ham å være tålmodig til han traff Mariela.
Mariela fant evangeliet i Colombia da hun var 11 år. Etter at hun hadde utført en misjon i sitt hjemland, besøkte hun Italia. Hun ble overrasket – og litt bedrøvet – da hun følte Ånden tilskynde henne til å bli værende der. «Alt var bra hjemme i Colombia,» sier hun. «Jeg hadde jobb. Jeg var aktivt med i Kirken. Jeg hadde anledning til å studere. Men jeg følte at jeg var her av en bestemt grunn, at dette var stedet for meg.»
Andrea er takknemlig for den tilskyndelsen. Han og Mariela traff hverandre to år etter hans dåp, og i dag gleder de seg over et slikt ekteskap som de ventet på – de er beseglet i templet og har felles tro. De fortsetter å utvikle enhet ved «å tilbringe tid sammen, som å gå tur sammen,» sier Mariela.
Familiens hjemmeaften er også svært viktig. «Vår sønns dåp involverte hele familien,» sier Andrea. I mange måneder brukte de familiens hjemmeaften til å lære hvordan man forbereder seg til dåp og bekreftelse og «til å studere prinsippene som Daniele skulle godta. Vi var alle involvert og følte oss svært godt forberedt til anledningen.» Hver gang de har familiens hjemmeaften, deltar barna aktivt. «Vår datter, Valentina, leder sangen,» sier Andrea. Han smiler. «Hun er veldig flink.» Daniele velger salmene og hjelper noen ganger til med å forberede leksjonene. «Hver mandag er alltid en god opplevelse for alle i familien,» sier Andrea. Slike erfaringer styrker det åndelige grunnlag som deres barn og barnebarn kan bygge på.
Lev med glede
En tredje bestanddel for å bygge opp familiens tro er å leve med glede, sier Lorenzo Mariani fra Pisa gren, Firenze Italia distrikt. Lorenzo er rådgiver i distriktspresidentskapet, og hans hustru, Ilaria, er hjemmeværende mor som virker i Unge kvinner. De har mye å gjøre, og de prøver å gjøre det med et smil. De tror deres synlige lykke kan bidra til å forme deres barns holdning til evangeliet. «Når vi gjør noe for Kirken, er vi et godt eksempel ved ikke å virke stresset og ved å ha en god innstilling,» sier Lorenzo. «Barn forstår om du gjør noe med glede eller bare fordi det er en plikt.»
«Jeg tenker mye hver dag på hvordan jeg kan innpode tro i mine barn,» sier Ilaria. Hun håper at hennes stadige kjærlige omsorg vil vise hennes sønner, Gioele og Davide, gleden ved familier og at gode forhold er viktigere enn penger. Hun sier: «Kreftene som truer familien i Italia, omfatter folk som ikke ønsker å gifte seg eller ha mer enn ett barn, så de kan betale for at deres barn kan få mengdevis av privilegier.» Hun innrømmer at andre barn har mer enn hennes, «men dette er mindre viktig» enn å ta seg tid til å undervise barna i evige sannheter.
Ilaria føler seg av og til ensom siden så mange kvinner har sosial omgang på arbeidsplassen, men hun ber om hjelp og føler at Ånden fyller henne med glede og styrke. «Jeg er også velsignet med mange søstre i Kirken som er glad i meg,» sier hun. Noen ganger når hun ber om hjelp, ringer en søster i grenen og tilbyr støtte.
Med hensyn til støtte fra en storfamilie ser Ilaria og Lorenzo frem til den dagen da deres etterkommere vil ha mange generasjoner av trofaste forfedre å lære av og ta etter. «Vi ber for våre etterkommere,» sier Lorenzo. Som annengenerasjons-medlem av Kirken «føler jeg et stort ansvar på mine skuldre for å være et sterkt ledd i kjeden».
Lorenzo og Ilaria er ytterst takknemlige for det privilegium det er å være pionerer – noen av de første i familien til å oppdra barn med evangeliets lys. Lorenzos mor var den første til å slutte seg til Kirken i hans familie, og Ilaria lærte om Kirken av sin tante. «Evangeliet styrker vårt ekteskap veldig,» sier Lorenzo. Det «gir oss et evig perspektiv på vår familie. Vi prøver å treffe riktig valg i et evig perspektiv istedenfor i et jordisk perspektiv.» Disse valgene utgjør sterke ledd og knytter én trofast generasjon til den neste.
«Noen ganger når jeg hører historier under generalkonferanser om en talers oldeforeldre som var pionerer som krysset slettene, blir jeg litt misunnelig,» innrømmer Ilaria. Det er vanskelig for henne å se for seg et helt familietre med personer som ofret for evangeliet. Men hun og Lorenzo blir oppmuntret av Kirkens vekst som de har sett i sitt land. De er takknemlige for de første misjonærene som sådde frø der, og de vet at det vil bli en større innhøsting.
Ilaria smiler idet hun ser for seg den dagen. «Jeg vet at noen en dag vil lese oldemor Ilarias dagbok.» Familiehistorier om tro begynner med henne i dag.
De forbereder sine etterkommere
Mens italienere bevarer oldtidens monumenter og renessansetidens idyll, skaper italienske siste-dagers-hellige også historie. De skaper familiehistorie av evig betydning ved å holde budene og lære sine barn å gjøre det samme. De ser frem til at Frelseren skal komme igjen, og håper at deres etterkommere vil være blant hans disipler.
For å oppnå dette prøver de å være sanne disipler selv. De viser at det er mulig å holde ut, å være flittig, å være lykkelig og bygge opp trofaste familier som er forenet i templets pakter. Ved ord og eksempel lærer de den oppvoksende generasjon hva det betyr å ha tro på Jesus Kristus.