Salme i en katedral
I september 2004 reiste jeg til Nederland med to av mine barnebarn, Jim og Arianne, for å minnes 60-årsdagen for nederlendernes frigjøring under 2. verdenskrig. Vi var blitt invitert av den nederlandske historiegruppen til å delta i markeringen fordi min bror Evan, som var co-pilot på et B-24 bombefly, døde mens han hjalp til med frigjøringen i 1944.
Mens vi var der, reiste vi til Hommersum, like over grensen til Tyskland, for å overvære en innvielsesseremoni for en minneplate der min brors fly hadde styrtet. Fader Gerard Thuring, en av arrangørene, og jeg talte under seremonien. Etterpå sang 17 år gamle Arianne USAs nasjonalsang, «The Star-Spangled Banner», og Jim, 15, hjalp til med å heise det amerikanske flagget.
Deretter sa jeg til fader Thuring at vi gjerne ville overvære den spesielle frigjøringsmessen neste dag i hans kirke i Oosterhaus. Han var glad for vår interesse og inviterte oss til å komme. Så tok jeg mot til meg og foreslo at Arianne, som jeg hadde snakket med på forhånd, kanskje kunne få synge på møtet.
Overrasket spurte han: «Hva vil hun synge?»
«”Jeg er Guds kjære barn”,»1 svarte jeg.
Denne gode og vennlige mannen tenkte seg om et øyeblikk og sa så: «Vi er alle Guds barn. La oss gjøre det.»
Da vi kom til frigjøringsmessen tidlig neste morgen, var kirken full. Halvveis gjennom programmet ba fader Thuring Arianne komme frem og synge. Etter at han hadde fulgt henne frem i kirken, sa han: «Vi skal nå få høre en sang fra en siste-dagers-hellig pike fra Utah.»
Uten noteark eller akkompagnement begynte Arianne. Da stemmen hennes gjenlød fra kirkens høye takhvelving, begynte tårer å renne etter hvert som sognebarna forsto salmens trøstende budskap.
Da møtet var over, ga mange i forsamlingen uttrykk for takknemlighet og kjærlighet overfor Arianne fordi hun hadde sunget salmen. Denne opplevelsen var en kraftig påminnelse om at vi alle – uansett rase, religion eller språk – er Guds barn.