Eldste D. Todd Christofferson: Forberedt til å tjene Herren
Som tenåring i Somerset, New Jersey, spilte Todd Christofferson to somre i det historiske skuespillet på Cumorah-høyden nær Palmyra, New York. Under skuespillet det første året, husket unge Todd hva en tidligere biskop hadde sagt. Han hadde oppfordret ungdommene i menigheten til å fortsette å søke Herren til de fikk «brent inn i sitt hjerte et vitnesbyrd om evangeliet».
Todd hadde tatt sin prestedømsleder på alvor og hadde bedt angående sitt vitnesbyrd fra tid til annen. Men da han var i Palmyra, gjenopprettelsens vugge, bestemte han seg for at dette måtte være tid og sted for å få en sikker bekreftelse.
«En kveld etter forestillingen dro jeg til Den hellige lund alene,» minnes han. «Det var en nydelig sommerkveld. Jeg tok av meg skoene, gikk inn og begynte å be. Jeg ba veldig inderlig i en time, kanskje mer – men ingenting hendte.»
Til slutt ga han opp og gikk hjem. Han var forferdelig skuffet. Hva hadde han gjort galt? Hvorfor hadde ikke vår himmelske Fader besvart hans bønn?
De to ukene med forestillinger gikk veldig fort, og Todd dro tilbake New Jersey. Omtrent en måned senere, mens han leste i Mormons bok hjemme i sitt eget soverom, fikk han sitt svar.
«Uten at jeg ba om det, kom vitnesbyrdet,» forteller han. «Det kom uten ord, men jeg fikk en sterk åndelig bekreftelse – av det slaget som ikke etterlater noen tvil – om Mormons bok og Joseph Smith.
Når jeg tenker tilbake på dette, innser jeg at vi ikke kan diktere for Gud når, hvor eller hvordan han skal tale til oss. Vi må bare være åpne for å motta det han vil gi oss, når han vil gi oss det. Det kommer i henhold til hans vilje.
Jeg er glad for at min himmelske Fader ikke svarte meg den kvelden i Palmyra. Da ville jeg kanskje ha trodd at man må være på et spesielt sted for å få svar på bønn eller få et vitnesbyrd. Man trenger ikke foreta en pilegrimsferd til Palmyra for å vite at Joseph Smith var en profet eller at Mormons bok er sann. Man behøver ikke reise til Jerusalem for å vite at Jesus er Kristus. Hvis vår himmelske Fader fant meg i Somerset, New Jersey, kan han besvare bønnene til hvem som helst, hvor som helst i verden. Han kjenner oss personlig, og han kan svare oss uansett hvor vi er eller hvilke omstendigheter vi befinner oss i.»
Med dette vitnesbyrdet «brent» inn i sitt hjerte, forberedte Todd Christofferson seg for et liv i tjeneste i Herrens rike.
En idyllisk barndom
David Todd Christofferson ble født i American Fork, Utah, 24. januar 1945, sønn av Paul Vickery og Jeanne Swenson Christofferson. Hans far var i Kina i tjeneste for det amerikanske Forsvaret på slutten av 2. verdenskrig, så Todd og hans mor bodde hos søster Christoffersons foreldre, Helge og Adena Swenson, i ca. 18 måneder. Dette var begynnelsen på et nært forhold mellom Todd og hans besteforeldre, et forhold som skulle komme til å påvirke ham sterkt gjennom hele livet.
Todd og hans fire yngre brødre vokste opp i Pleasant Grove og Lindon i Utah. De hadde det han beskriver som en «idyllisk» og «sunn» barndom, hvor guttene hadde rikelig med ustrukturert tid til å leke, tenke og lære.
«Vi hadde det veldig trygt og godt i hjemmet,» minnes eldste Christofferson. «Far og mor viste oss gjennom sitt eksempel hvordan vi kunne leve i henhold til evangeliets mønster.»
Hans foreldre, på sin side, husker Todd som en lydig og lykkelig sønn. «Todd var en flink gutt og visste alltid hva slags liv han ønsket å leve,» sier faren. «Han hadde god innflytelse på sine brødre.»
Foreldrene husker også at han var ivrig etter å hjelpe til hvor enn han så et behov. Da Todd var 13 år gammel, gjennomgikk moren en omfattende operasjon som ledd i sin kreftbehandling. Eldste Christoffersons far, som var sammen med henne på sykehuset, fikk høre at Todd hadde samlet sine brødre for å be for sin mor.
Operasjonen gikk bra, men den begrenset søster Christoffersons evne til å utføre en del av husarbeidet. Todd visste hvor glad moren var i hjemmebakt brød – og hvor vanskelig det ville være for henne å fortsette å bake det. Han spurte bestemoren om hun ville lære ham å bake brød, og han bakte regelmessig brød for familien helt til han dro for å studere på college mange år senere.
Nytt hjem, nye erfaringer
Da Todd var ca. 15 år gammel, fikk faren hans, som var veterinær, ny jobb i New Brunswick, New Jersey. Den gangen familien flyttet var det svært få innbyggere i Lindon, Utah, så overgangen til det tettere befolkede New Jersey var stor for hele familien Christofferson. Ikke desto mindre ble de neste årene – som var fylt med nye steder, mennesker og muligheter – noen av de mest formende i Todds liv.
Som eneste medlem i sin high school-klasse, fikk Todd mange venner og kjente fra mange forskjellige kulturelle og religiøse bakgrunner, noe som har fortsatt siden. Todd oppdaget at mange av hans venner trodde like sterkt som han selv gjorde, noe som fikk ham til å tenke dypt og be inderlig om det han visste. «Jeg begynte å skjønne at Kirken ikke bare var bra,» sier han. «Den var livsviktig. Jeg begynte å sette pris på det jeg hadde.»
Greg Christofferson, en av eldste Christoffersons brødre, som delte rom med ham i over 16 år, forteller: «Todd var alltid åndelig og oppførte seg eksemplarisk.» Greg forteller at noen år etter at broren hadde fullført high school, hadde en av Todds klassekamerater bedt sammen med sin kone om hvordan de skulle oppdra sine små barn. Da siste-dagers-hellige misjonærer banket på døren, husket mannen hvor god og hederlig Todd, en av de få siste-dagers-hellige han kjente, hadde vært. På grunn av dette inviterte mannen misjonærene inn, og han og hans familie ble medlem av Kirken.
Unge Todds voksende vitnesbyrd – forsterket av det han opplevde etter skuespillet på Cumorah-høyden – ble ytterligere styrket av en sterk og oppmuntrende vennekrets av siste-dagers-hellig ungdom i New Brunswick menighet i New Jersey stav, en gruppe eldste Christofferson sier «levde for å være sammen på onsdager og søndager».
«Kirken sto helt sentralt i vårt familieliv,» minnes eldste Christofferson. «Den samlet oss som familie, og den gjorde at vi kom nærmere andre i menigheten.»
Misjon til Argentina
Etter å ha gått ut fra Franklin High School i Somerset, gikk eldste Christofferson på Brigham Young University i et år, før han i september 1964 dro på misjon til Argentina nord misjon, noe han selv mener var med på å forme hans videre liv. Hans kjærlighet til menneskene og kulturene i Latin-Amerika er fremdeles en stor del av hans liv.
På sin misjon lærte eldste Christofferson av «to enestående misjonspresidenter», president Ronald V. Stone og president Richard G. Scott, som nå er medlem av De tolv apostlers quorum. Eldste Christofferson ser med stor glede og takknemlighet tilbake på det han lærte av begge presidentene og deres koner.
Eldste Scott husker eldste Christofferson som «en usedvanlig god misjonær hvis hengivenhet og egenskaper bar bud om at hans liv ville bli spesielt betydningsfullt». Eldste Scott sier at denne unge eldsten var særdeles disiplinert, lydig og hardtarbeidende, og at han viste «en mild ånd som velsignet hver av hans ledsagere og gjorde ham godt likt blant hans undersøkere og konvertitter».
Eldste Scott minnes spesielt en gang han så eldste Christofferson i et sykkeluhell hvor han ødela dressen sin og skadet hånden. Han lot seg imidlertid ikke stoppe av det. Eldste Scott sier: «Han børstet av seg, satte seg på sykkelen og dro av sted til neste avtale sammen med sin ledsager.»
Universitet og ekteskap
Da han kom hjem fra Argentina i desember 1966, begynte eldste Christofferson igjen på BYU, hvor han studerte engelsk og engasjerte seg i studentorganisasjonen og idrett på skolenivå.
På slutten av første semester etter sin misjon, fikk han øye på en vakker ung kvinne på universitetsområdet. Selv om han ikke møtte henne den gangen, husket han ansiktet hennes og oppsøkte henne da universitetets årbok kom ut noen måneder senere.
Studenten var Kathy Jacob, en tiltrekkende, omgjengelig ung kvinne som hadde bodd både i California og Utah. Da han kom tilbake til skolen påfølgende høst, inviterte Todd Kathy på stevnemøte gjennom en felles venn.
I løpet av månedene som fulgte, fant de ut at de passet sammen. Deres kjærlighet vokste og modnet, og påfølgende vår, 28. mai 1968, giftet de seg i Salt Lake tempel.
«Jeg visste at Kathy var god og vidunderlig da vi giftet oss,» sier eldste Christofferson. «Men jeg visste ikke hvor dypt hennes karakter, hennes egenskaper, hennes visdom og hennes godhet virkelig stakk. Jeg har med tiden blitt positivt overrasket over hvor mye bedre hun egentlig er enn jeg var klar over den gangen.»
Eldste og søster Christoffersons datter, Brynn Nufer, har også bare lovord om sin mor. Hun sier: «Hvor enn vi har bodd har folk ganske enkelt elsket henne. Hun er superkreativ. Hun er ekte. Og hun er veldig morsom!»
En lysende advokatkarriere
Både eldste og søster Christofferson fullførte sine studier ved BYU i 1969. Eldste Christofferson studerte så juss ved Duke University. Da han fullførte sine studier i 1972, ble han ansatt som advokatsekretær for den føderale dommeren John J. Sirica, som senere presiderte under Watergate-saken. Tidsskriftet Time kåret Sirica til årets mann og kalte Watergate-saken «den verste politiske skandalen i USAs historie»1. Skandalen og rettssaken i forbindelse med den, dominerte nyhetsbildet i USA i 1973 og 1974.
Eldste Christofferson hadde planlagt å jobbe som sekretær i et år, for så å arbeide for et anerkjent advokatfirma i Washington, D.C., som hadde tilbudt ham jobb. Eldste Ralph W. Hardy, som nå er områdesytti, har arbeidet i dette firmaet gjennom hele sin karriere, og forteller at i denne vanskelige Watergate-perioden, ringte dommer Sirica firmaets ledende partner og sa: «Jeg kan ikke gi slipp på Todd. Han er for verdifull. Han er den eneste jeg kan snakke med.» Dermed assisterte Todd dommer Sirica gjennom hele Watergate-saken.
Eldste Hardy forteller at mye senere, i 1992, kom en advokat som ikke var medlem av Kirken inn på hans kontor og utbrøt: «Jeg har nettopp vært i den mest inspirerende begravelsen noensinne.» Det var dommer Siricas begravelse, hvis familie hadde bedt eldste Christofferson om å tale. Eldste Christofferson hadde talt om frelsesplanen.
Etter sin periode som sekretær, utførte eldste Christofferson plikttjeneste i Hæren, etterfulgt av åtte år som reservist. Han fullførte sin militærtjeneste som reservekaptein.
De neste 30 årene hadde eldste Christofferson en lysende advokatkarriere. Han arbeidet først i advokatfirmaet Dow Lohnes PLLC og deretter som konsulent for et helseforetak og en rekke banker. He han var juridisk rådgiver for NationsBank Corp. (nå Bank of America) da han ble kalt til De sytti. Arbeidet hans førte familien til Washington, D.C.; Nashville, Tennessee; Herndon, Virginia og Charlotte, North Carolina. Det eldste Christofferson sier han likte best med de årene han og hans familie tilbrakte i USAs øststater, var «å omgås mennesker fra alle samfunnslag og trosretninger». I tillegg til sin tjeneste i Kirken – som omfattet kall som stavens misjonspresident, biskop, stavspresident og regionalrepresentant – deltok han i flere interreligiøse grupper og samfunnstjenestegrupper.
Familieminner
Eldste og søster Christofferson har fem barn – Todd, Brynn, Peter, Ryan og Michael. De har også åtte barnebarn. Christofferson-barna beskriver sin oppvekst som full av kjærlighet og omsorg og bygget på evangeliets prinsipper. De husker en god balanse mellom moro i familien og personlig opplæring.
Peter husker at han var farens ledsager som ny hjemmelærer i en spesielt travel periode i farens liv. Eldste Christofferson var forretningsadvokat og stavspresident, men han tok seg likevel tid til å undervise sine barn. «Jeg ble inspirert av min fars trofasthet som en fremragende hjemmelærer, til tross for at han hadde begrenset med tid,» forteller Peter. «En av søstrene vi besøkte var ikke i stand til å komme seg ut på egen hånd. Far viste stor omsorg for henne og sørget for at hun alltid fikk nadverden og fikk dekket sine behov.»
Brynn husker også faren sin som veldig omtenksom. Bare to dager etter at hun dro hjemmefra for å studere ved Brigham Young University, fikk hun blomster fra ham på internatet. På kortet sto det ganske enkelt: «Ha et fint semester.»
«Selv om pappa hadde høye forventninger til oss, snakket han aldri nedsettende til oss. Han var veldig kjærlig og behersket,» sier hun. «Han var veldig lykkelig, og han ville at vi skulle være lykkelige.»
Tjeneste i De sytti
3. april 1993 ble eldste Christofferson oppholdt som medlem av De syttis første quorum. Hans første oppdrag førte familien til Mexico City, hvor han var områdepresident for Mexico Syd i en periode.
15. august 1998 ble eldste Christofferson kalt til De syttis presidentskap, hvor han virket til han ble kalt til De tolv apostlers quorum. Her fungerte han blant annet som direktør for Kirkens arkiv for slektshistorie og Kirkens historie, og deretter førte han tilsyn med området Nord-Amerika sydøst. I den senere tid har han hatt ansvar for områdene Nord-Amerika nordvest og Nord-Amerika vest. På grunn av sine oppdrag har han fått anledning til å møte siste-dagers-hellige over hele verden.
Jeg er takknemlig for mitt samarbeid med eldste Christofferson i De sytti og i De syttis presidentskap. Han er veldig dyktig, er mottakelig for Åndens tilskyndelser og er elsket og beundret av medlemmene av De sytti. Han er kjent for sin humoristiske sans, og det er en glede å arbeide sammen med ham.
Kalt til De tolv apostlers quorum
Eldste Christofferson sier at da han fikk sitt nye kall av president Thomas S. Monson, fortonet det seg til å begynne med som «umulig».
«Apostlene er mennesker jeg har beundret, fulgt og lyttet til hele mitt liv, og det virker umulig at jeg kunne være en av dem,» sier han. «Ansvaret virker overveldende når jeg tenker over det. Men jeg har hatt storartede læremestere i mitt samarbeid arbeid med medlemmene av De sytti og De tolv apostlers quorum de siste 15 årene.»
Han er også rask til å understreke hvem vi alle er avhengige av – den samme Kilde som ga ham svar da han som tenåring ønsket å styrke sitt vitnesbyrd. «Jeg har stor tro på bønnens kraft,» sier han. «Vi kan alltid be. Noen ganger er det alt vi kan gjøre, men det er alltid tilstrekkelig til behovet.
I enhver krise, under enhver overgang, ved ethvert behov jeg har hatt, har min himmelske Fader vært tilgjengelig gjennom bønn. Jeg har stolt på ham, og har ikke blitt skuffet. Hans løfter er utvilsomt fremdeles i kraft. Jeg vet at han vil gi meg den hjelpen jeg trenger også her.»