Det vedvarende utdannelsesfond, et voksende mirakel
Som nylig hjemvendt misjonær var bror Viwe Xozwas timeplan anstrengende. Den utdanningshungrige konvertitten i Port Elizabeth, Syd-Afrika, pleide å gå på skolen fra 08.00 til 12.00, arbeide fra 13.00 til 18.00 og så studere frem til 20.00 eller 21.00.
Bror Xozwa så imidlertid aldri på denne hektiske timeplanen som noe problem. Han var tvert imot takknemlig for muligheten han hadde til å studere og lære, noe som var mulig på grunn av andres gavmildhet.
Bror Xozwa har fått et lån fra Det vedvarende utdannelsesfond, noe som gjorde en utdannelse til en mer realistisk mulighet enn det ellers ville ha vært. Nå som han er en 27 år gammel dataingeniør og utøvende sekretær i staven, tilskriver han mange av sine velsignelser til Det vedvarende utdannelsesfond.
«Jeg ville ikke ha vært der jeg er nå i mitt liv om ikke dette inspirerte programmet hadde blitt opprettet,» sier han.
En sjanse til å overvinne
President Gordon B. Hinckley kunngjorde Det vedvarende utdannelsesfond på generalkonferansen i mars 2001. Programmet skulle hjelpe unge mennesker å tilegne seg ferdigheter som ville hjelpe dem og deres familier å komme seg ut av fattigdommen og yte meningsfylte bidrag til samfunnet og til Kirken.
Unge misjonærer fra beskjeden bakgrunn tjener Herren trofast i mange land over hele verden. President Hinckley talte om utfordringene disse unge menneskene møter når de kommer hjem:
«De har store forhåpninger. Men mange av dem har store problemer med å finne arbeid fordi de ikke har noen yrkesferdigheter. De synker igjen ned i den fattigdommens avgrunn som de kom fra » (“Det vedvarende utdannelsesfond”, Liahona, juli 2001, 60).
Med utgangspunkt i de samme prinsippene som lå bak Det vedvarende emigrasjonsfond, som gjorde det mulig for siste-dagers-hellige å reise til Saltsjødalen på 1800-tallet, håper Kirkens ledere at Det vedvarende utdannelsesfond vil bidra til å gjøre slutt på vedvarende fattigdom.
Ved å gi lån til utdanning til en lav rente gir programmet ambisiøse deltakere i alderen 18 til 30 år en sjanse til å tilegne seg yrkesferdigheter, så vel som selvhjulpenhet og selvstendighet uten å pådra seg stor gjeld.
Eldste John K. Carmack, et emeritusmedlem av De sytti og administrerende direktør for Det vedvarende utdannelsesfond, sier programmet legger til rette for læring og fremgang for unge mennesker som bare trenger en sjanse og litt veiledning.
«Vi hjelper de unge å drømme, vi hjelper dem å planlegge sin karriere, og vi hjelper dem å oppnå det de ønsker,» sier eldste Carmack.
Dører åpnes
Selv om han alltid hadde til hensikt å studere ved en høyskole, manglet bror Xozwa og hans mor de nødvendige midlene. Et vanlig banklån var en mulighet, selv om høyere renter ville ha gjort det veldig kostbart, og nedbetalingen ville ha tatt lang tid. I stedet fikk bror Xozwa høre om Det vedvarende utdannelsesfond fra et misjonærektepar som representerte Kirkens skoleverk i området. Han søkte og fikk et lån på $1150 fra Det vedvarende utdannelsesfond, og begynte å studere datateknikk ved Damelin College i Port Elizabeth.
Etter å ha studert i rundt et år, ble bror Xozwa tilbudt en stilling i et IT-konsulentfirma. Firmaet ventet på at han skulle fullføre skoleåret, og støttet ham i hans videre studier. På grunn av sin jobb klarte han å betale ned lånet i løpet av det påfølgende året, og firmaet har dekket hans videre studier de siste fire årene i fag som arbeidsrelasjoner, eierstyring og selskapsledelse, bedriftsledelse og prosjektledelse.
«Det vedvarende utdannelsesfond ga meg den starthjelpen jeg trengte, og resten kunne jeg klare på egen hånd,» sier han. «Det ga meg et puff, og så åpnet mulighetene seg for meg.»
Et mirakel med mer i vente
Siden president Hinckley kunngjorde programmet for syv år siden, har ca. 28 000 unge mennesker, rundt halvparten menn og halvparten kvinner, fått lån fra Det vedvarende utdannelsesfond. Programmet startet i Mexico, Peru og Chile, men har blitt utvidet til nå å omfatte mennesker i 40 land over hele verden, herunder Mongolia, Kambodsja, Kenya, Ghana, Syd-Afrika, noen av Stillehavsøyene og så å si alle land i Latin-Amerika.
Programmet finansieres både av medlemmer, som setter inn penger på fondet i forbindelse med sine bidrag av tiende og offergaver, og av venner av Kirken som har tro på programmet. De innsamlede pengene (kapitalen) blir aldri brukt. Lånene utbetales utelukkende av rentene som opptjenes av kapitalen.
«Medlemmer og venner [av Kirken] har vært ekstremt gavmilde,» sier eldste Carmack, og tilføyer at både president Hinckley og president Monson har kalt programmets fremgang «et mirakel».
«Vi har vokst,» sier eldste Carmack, og han forventer at Kirken vil oppleve «mer vekst i tiden fremover».
Tilbakebetaling av hellige midler
Ettersom bror Xozwa visste hvor lånet kom fra, anstrengte han seg til det ytterste for å gjøre det bra på skolen og betale ned lånet sitt. Han ville bruke de sjenerøse bidragene så godt han kunne.
«Jeg var klar over at dette var hellige midler. Andre hadde bidratt til min utdannelse, så det var mitt ansvar å vise takknemlighet ved å studere hardt,» sier han. «Jeg mottok ikke pengene for at jeg skulle leke meg med dem. Jeg fikk muligheten til å gjøre noe med livet mitt, til å få en kickstart til en god fremtid, og det var mitt ansvar å gripe denne muligheten med begge hender og ikke svikte.»
I tillegg til å gi unge voksne økonomiske muligheter, gjør Det vedvarende utdannelsesfond dem i stand til å utvikle seg i evangeliet og styrke sitt land og andre medlemmer som trenger en mulighet til utdannelse. Noen av dem som har deltatt i programmet, har blitt ledere i Kirken, sier eldste Carmack, og de styrker Kirken i sine land.
«Som trofaste medlemmer av Kirken vil de betale tiende og offergaver, og Kirken vil bli mye sterkere på grunn av deres nærvær i områdene de bor i,» sa president Hinckley (Liahona, juli 2001, 60).
Når studentene nedbetaler sine lån, går pengene tilbake til fondet og kan hjelpe andre som trenger hjelp til å finansiere sin utdannelse, og slik blir det et «vedvarende» fond.
Utfør mirakler for deg selv og andre
Bror Xozwa forsto dette prinsippet og var ivrig etter å hjelpe andre å få de samme mulighetene som han hadde fått.
«Herren gir deg muligheten til å utvikle deg, men også til å hjelpe en annen,» sier han. «Det var mitt ansvar å betale tilbake pengene så fort som mulig, slik at en annen kunne få en tilsvarende mulighet til å studere og utvikle seg. Tenk på hvor mange dere kan påvirke hvis dere bruker pengene riktig. Dere kan utføre mirakler ikke bare for dere selv, men også for andre.»
Hans erfaring har lært ham lederskapsferdigheter og selvstendighet, i tillegg til selvhjulpenhet og evnen til å holde det han lover.
«Det handler ikke bare om utdannelse. Det handler ikke bare om å få et vitnemål eller en grad. Det er ikke bare en karriere. Det er så mye mer enn det. Det åpner døren for din personlige utvikling,» sier han.
Småpenger som påvirker generasjoner
Bror Xozwa sier han vil være evig takknemlig for den gavmildhet som ble vist ham, og som har gjort en enorm forskjell i hans liv.
«Jeg skulle gjerne en dag ha fått mulighet til å møte den eller de som bidro til å få dette programmet i gang, bare for å si takk,» sier han. «Kanskje var det bare småpenger for dem, men de har påvirket generasjoner. Det har forandret min familie.»