Kom, lytt til en profets røst
En profets kjærlighet
Fra en tale ved generalkonferansen i april 2008.
For noen år siden kom president Thomas S. Monson til en regionalkonferanse i Hamburg i Tyskland, og jeg hadde æren av å ledsage ham.
President Monson spurte etter bror Michael Panitsch, en tidligere stavspresident som hadde vært en av de standhaftige pionerene i Kirken i Tyskland. Jeg fortalte ham at bror Panitsch var alvorlig syk, at han var sengeliggende og ute av stand til å komme på møtene.
President Monson spurte om vi kunne besøke ham.
Jeg visste at kort tid før sin reise til Hamburg hadde president Monson gjennomgått en fotoperasjon og at han ikke kunne gå uten smerte. Jeg forklarte at bror Panitsch bodde i femte etasje i en bygning uten heis. Vi ville måtte gå opp alle trappene for å besøke ham.
Men president Monson insisterte. Dermed dro vi.
Jeg husker hvor vanskelig det var for president Monson å komme opp trappene. Han klarte bare noen få trinn om gangen før han måtte stoppe og hvile. Han sa aldri et klagende ord, og han ville ikke snu. Ettersom det var høyt under taket i bygningen, virket det som om trappene aldri skulle ta slutt, men president Monson holdt muntert ut til vi kom til leiligheten til bror Panitsch i femte etasje.
Der hadde vi en herlig samtale. President Monson takket ham for hans trofaste tjeneste og oppmuntret ham med et smil. Før vi dro, ga han ham en fin prestedømsvelsignelse.
President Monson kunne ha valgt å hvile mellom våre lange møter. Han kunne ha bedt om å få se noen av de vakre severdighetene i Hamburg. Jeg har ofte tenkt på hvor bemerkelsesverdig det var at av alle severdighetene i byen, var den han ønsket å se fremfor noen, et svakt og skrantende medlem av Kirken.
President Monson kom til Hamburg for å undervise og velsigne et lands folk. Men samtidig fokuserte han på den ene.
Da apostelen Peter talte om Jesus, ga han denne enkle beskrivelsen: «Han som gikk omkring og gjorde vel» (Apostlenes gjerninger 10:38). Det samme kan sies om den mannen vi oppholder som Guds profet.