Begynn med bønn
Søker du svar? Disse tenåringene i Ottawa i Canada sier at bønn er starten.
Når 15 år gamle Jenni forteller at hun har fått en bønn besvart, begynner hun med en unnskyldning. Hun er lei for å innrømme at hun ikke hadde bedt regelmessig i nesten et år. Det hadde ikke gått bra for henne – ikke på skolen, ikke sammen med vennene, ikke engang i kirken.
En kveld, forklarer Jenni, ønsket hun å se en film. Hun bøyde seg ned for å se hvilke filmer som fantes nederst i bokhyllen, da hun fikk øye på et bilde av sin onkel som på tragisk vis var gått bort for kort tid siden. Plutselig fikk hun lyst til å gråte på grunn av vekten av alt som plaget henne. «I det øyeblikket bare visste jeg at jeg måtte be,» sier Jenni. Hun knelte ned der hun var, og ba.
Jenni beskriver at hun mottok svar: «Straks jeg var ferdig, hadde jeg svar på mine spørsmål. Jeg følte at alt var i orden igjen. Alt vil bli bra. Alt med min onkel er i orden. Jeg innså at jeg liker skolen og mine venner. Så snart jeg avsluttet min bønn, visste jeg at jeg måtte gå i kirken, for den er for meg. Det traff meg virkelig, og jeg følte meg så vel og så varm. Jeg vet at min himmelske Fader elsker meg, og han vil hjelpe meg gjennom alt.»
For Jenni var dette en bønn hun hadde ønsket å holde, men av en eller annen grunn ikke hadde klart. Selv når hun nå tenker på det, føler hun den samme trøst igjen og den samme forsikring om at svaret var fra Herren.
Jenni Holt er fra Ottawa, Canadas vakre hovedstad, som ligger på de skogkledde breddene av Ottawaelven. Hun og hennes venner fra Ottawa Ontario stav snakket med Kirkens tidsskrifter om hvordan bønn påvirker deres liv.
Hvor kommer svar fra?
Noe av det mest interessante som Ottawa-tenåringene drøftet, var hvordan deres bønner ble besvart. For det første, sa Susan Brook: «Hvis du ønsker svar, må du lytte.»
Susan sa at hennes svar noen ganger kommer når hun leser i Skriftene. Hun hadde et godt eksempel: «En dag var jeg ordentlig trett, og jeg var ubehagelig mot alle. Jeg ønsket ikke å snakke. Jeg husker at jeg leste i Skriftene, jeg husker ikke engang hvor, og der sto det: ”Vær ydmyk.” Det traff meg. Det er mitt svar.» (Se L&p 112:10.)
Ariana Keith lytter oppmerksomt i kirken. «Jeg tror mange av våre bønner blir besvart av talere i kirken,» sa hun. «Det var en tid jeg ønsket å motta min patriarkalske velsignelse. Uken før jeg hadde avtale om å motta den, kom faktisk stavens patriark til vår menighet og talte. Jeg hadde bedt så mye om det, og det var stort å høre ham.»
Mackenzie Loftus sa at hennes bønner ofte blir besvart gjennom familien. Hun ba angående en beslutning familien hadde tatt, og «jeg følte straks Ånden og visste at avgjørelsen var riktig».
Noen ganger kommer svaret med en person som henvender seg direkte til deg. Da Thomas Francis flyttet til Ottawa sammen med familien, trengte han å få nye venner på en ny skole. Han ba om å finne gode venner. «En dag,» sa Thomas, «kommer en bort til meg og sier: ”Har du lyst til å bli med meg og hilse på vennene mine?” Helt siden da har vi vært venner. Det hjalp meg veldig.»
Dawson Lybbert hadde noe ganske viktig å si om svar på bønner. Han sa: «Noen ganger får vi ikke det svaret vi venter, men vi får det svaret vi trenger.» Han sa at noen ganger forstår vi det ikke straks, men vi forstår det når vi ser tilbake.
Noen å snakke med
Flere av tenåringene sa at det er godt å ha en familie som ber sammen. Kyffin de Souza liker spesielt å vite at familien hennes ber sammen hver kveld. «Vi prøver å holde bønn etter tur. Jeg føler Ånden, og jeg vet at hvis jeg er hjemmefra, ber de om at jeg må være trygg.»
Bénédicte Bélizaire liker å be sammen med foreldrene hver morgen. «Jeg går inn på rommet deres, og vi holder bønn,» sa hun. «Jeg har et vitnesbyrd om at Den hellige ånd er med meg, og hvis jeg noen gang trenger hans hjelp, vil jeg be min himmelske Fader om den.»
Venninnen Ruth Decady sa: «Det er virkelig viktig at vi vet at vår himmelske Fader lytter når vi holder bønn. Det er en der for deg.»
Katie Cameron setter stor pris på det som bønn får henne til å føle. «Når jeg snakker til Herren, føles det som det er en som virkelig ønsker å snakke med meg. Jeg vet at jeg kan fortelle ham alt.»
Bønner for andre
De unge mennene – spesielt i en prests alder, som Ronan Filamont, Fred King og Dawson og Davin Lybbert – snakket om betydningen av og den hellige plikt det er å holde nadverdsbønnene for medlemmene i menighetene og grenene.
Dawson sa: «Å be for nadverden får en til å tenke klarere på dens betydning. Jeg har denne prestedømsmyndigheten, og jeg føler at jeg ikke kan misbruke den.»
Fred minnes de første gangene han holdt nadverdsbønnen etter å ha blitt ordinert til prest: «Det var vanskelig til å begynne med, og jeg gjorde stadig feil. En gang måtte jeg begynne om igjen flere ganger. Men Ånden hvisket til meg at det ikke spilte noen rolle hvor mange ganger jeg måtte forsøke. Jeg ville til slutt gjøre det riktig. Den var en god følelse.»
Bønn krever forberedelse
Flere av tenåringene snakket om viktige ting de måtte gjøre for å forberede seg til å be. Matt Larson har et skriftsted på veggen på rommet sitt: Lære og pakter 78:19: «Den som mottar alle ting med takknemlighet, skal bli forherliget, og jordiske ting skal han få i tillegg, ja, ett hundre fold, ja, mer.» Det minner ham på å være takknemlig for alt Herren har gitt ham. Han vet at takknemlighet må inngå i hans bønner.
Nick Moolenbeck sa: «Bønn fungerer ikke hvis jeg bare ber uten å tenke alvorlig på det jeg sier, og ikke lar det komme fra hjerte og sjel.»
Bønnens mirakuløse kraft
Sierra Lybbert forteller en fin historie om bønn. Da hun var to år, tråkket en hest på hånden hennes. Tommelen ble skadet og flere fingre opprevet. Foreldrene hastet avgårde med henne fra det ene sykehuset til det andre for å finne en kirurg som var villig til å påta seg det tilsynelatende umulige reparasjonsarbeidet. Hun sa: «En lege fortalte mine foreldre at kirurgen ikke hadde noen bønn som kunne få ham til å lykkes. Min mor fortalte ham at kirurgen ikke hadde én bønn til hjelp – han hadde mange. Mor hadde ringt til templet og bedt om at navnet mitt skulle settes på bønnelisten.»
Nå som Sierra er 13, har hun en hånd som fungerer. Tommelen fungerer helt fint, og hun viste den for noen andre piker fra menigheten sin. De hadde egentlig aldri hørt historien før. Alt de kunne se på Sierras hånd, var et tynt, knapt synlig arr rundt det nederste av tommelen. Resultatet syntes virkelig forbløffende.
Sierra sa: «Det gjør meg glad å vite hva bønn kan gjøre for meg. Det er fantastisk for meg.»
Alle syntes å være enige med Kale Loftus da han sa: «Bønn er en storartet vane å erverve seg.»
Over: Bridgitte Leger, Jenni Holt, Dawson Lybbert, Dayna Conway, Rebekah Wagoner og Alexander Richer-Brule, sammen med andre unge fra Ottawa Ontario stav (t.v.), vet at hjelp fra vår himmelske Fader bare er en bønn unna.
Over, fra toppen: Fred King og Ronan Filamont er enige om at nadverdsbønnen er hellig og skulle uttales med ærbødighet. Kyffin de Souza er takknemlig for familiebønner.
Unge i Ottawa ber om trøst i tunge tider, om hjelp med skolearbeid og venner, og velsignelser de ønsker. De vet at vår himmelske Fader besvarer deres bønner. «Noen ganger får vi ikke det svaret vi venter,» sier Dawson Lybbert, «men vi får det svaret vi trenger.»
Over: Matt Larson leser et skriftsted han har på veggen, før han ber, og Nick Moolenbeck sier at bønn krever innsats.
Over, fra v.: Ruth Decady, Katya Gallant og Bénédicte Bélizaire er enige om at det er en god idé å be vår himmelske Fader sende Den hellige ånd. Under: Katie Cameron, Carolyn Albers og Sierra Lybbert liker følelsen de får når de ber.
Lytt, av Michael Jarvis Nelson
Foto: Janet Thomas