Budskap fra Det første presidentskap
Finn styrke gjennom lydighet
I dagens verden er ungdom i fokus. Alle ønsker å se unge ut, føle seg unge og være unge. Ja, store pengesummer blir brukt hvert år på produkter som folk håper vil gi dem et ungdommelig utseende igjen. Vi kan spørre oss selv: «Er søkenen etter det ungdommelige noe nytt for vår tid, for vår generasjon?» Vi trenger bare bla raskt gjennom historiebøker for å finne svaret.
For mange århundrer siden, i tiden for de store oppdagelser, ble ekspedisjoner utstyrt, og skip med selvsikre og eventyr-lystne mannskaper satte seil og dro til ukjente farvann i søken etter ungdomskilden. Tidens myte lovet at det et eller annet sted der ute var en magisk kilde med det reneste vann, og alt man måtte gjøre for å gjenvinne ungdommens vitalitet og beholde denne kraften, var å drikke rikelig av det rennende vannet fra denne kilden.
Ponce de León, som seilte sammen med Columbus, foretok flere oppdagelsesreiser og lette på Bahamas og i andre områder i Karibia i full tillit til legenden om denne ungdomsdrikken som kunne finnes. Hans anstrengelser, i likhet med mange andres, førte ikke til noen slik oppdagelse, for i vår Guds guddommelige plan kommer vi til jorden for å oppleve ungdomstiden bare en gang.
Sannhetens kilde
Selv om det ikke finnes noen ungdomskilde som vi på fornuftig vis kan søke, finnes det en annen kilde som inneholder mer dyrebart vann, ja, det evige livs vann. Dette er sannhetens kilde.
Dikteren fanget den virkelige betydning av søkenen etter sannhet da han skrev disse udødelige linjene:
Ja, si hva er sannhet? Den skjønneste dyd,
hvilken guder og folk kan oppnå.
Den finnes i havet, på berg og i by,
den stråler fra stjernenes hærer i sky.
Enhver den som gave kan få …
Så si hva er sannhet? Fra først og til sist
er den summen av alt som består.
Om himlen og jorden omdannes,
for visst skal sannheten leve og ei lide brist.
Den seirer og aldri forgår.1
I en åpenbaring som ble gitt gjennom profeten Joseph Smith i Kirtland i Ohio i mai 1833, erklærte Herren:
«Sannhet er kunnskap om ting som de er og som de var og som de skal bli …
Sannhetens Ånd er av Gud … Han [Jesus] mottok en fylde av sannhet …
og intet menneske mottar en fylde uten at det holder hans bud.
Den som holder hans bud, mottar sannhet og lys inntil han blir forherliget i sannhet og kjenner alle ting.»2
I denne opplyste tidsalder, da evangeliets fylde er gjengitt, trenger hverken du eller jeg seile på ukjent hav eller ta oss frem på umerkede veier på leting etter sannhetskilden. For en kjærlig himmelsk Fader har stukket ut vår kurs og gitt oss et ufeilbarlig kart – lydighet!
Hans åpenbarte ord beskriver levende de velsignelser som lydighet medfører, og den uunngåelige hjertesorg og fortvilelse som ledsager den reisende som slår inn på forbudte stier med synd og villfarelse. Til en generasjon med sterke tradisjoner for dyreofring erklærte Samuel djervt: «Lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer.»3
Profeter, både i fordums tid og vår tid, har visst hvilken styrke som ligger i lydighet. Tenk på Nephi: «Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt.»4 Eller Mormons vakre beskrivelse av den styrke Mosiahs sønner hadde:
«De hadde vokst seg sterke i kunnskap om sannheten, for de var menn med en sunn forståelse, og de hadde gransket Skriftene flittig så de kunne kjenne Guds ord.
Men dette er ikke alt. De hadde hengitt seg til megen bønn og faste, derfor hadde de profetiens og åpenbaringens ånd, og når de lærte, lærte de med makt og myndighet fra Gud.»5
Hold budene
I et av sine åpningsbudskap til Kirkens medlemmer under en generalkonferanse ga president David O. McKay (1873-1970) oss veiledning for vår tid med svært enkle, men likevel så kraftfulle ord: «Hold Guds bud.»6
Dette var hovedbudskapet i Frelserens ord da han sa: «For alle som ønsker en velsignelse fra mine hender, skal holde den lov som ble fastsatt for denne velsignelse og dens betingelser slik de ble bestemt før verdens grunnvoll ble lagt.»7
Mesterens egne gjerninger ga hans ord troverdighet. Han viste sann kjærlighet til Gud ved å leve et fullkomment liv, ved å hedre den hellige misjon han hadde. Han var aldri hovmodig. Han var aldri oppblåst av stolthet. Han var aldri illojal. Han var alltid ydmyk. Han var alltid oppriktig. Han var alltid trofast.
Selv om han ble fristet av bedrageriets mester, ja, djevelen, selv om han var fysisk svekket etter å ha fastet i 40 dager og 40 netter og ble sulten, selv da den onde fremla for Jesus de mest forlokkende og fristende forslag, ga han oss et guddommelig eksempel på lydighet ved å nekte å avvike fra det han visste var riktig.8
Da han gjennomgikk store kvaler i Getsemane, hvor han led slike smerter at hans svette ble som store bloddråper som falt ned på jorden, viste han at han var den lydige Sønn da han sa: «Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.»9
Jesus sa til Peter i Galilea: «Følg meg.» Det samme sa han til Filip: «Følg meg.» Og tolleren Levi, som satt og tok imot avgifter, fikk det oppfordrende kall: «Følg meg.» Selv en som kom løpende etter ham, en som hadde stor rikdom, hørte ordene: «Følg meg.»10 Og til deg og meg sier denne samme røsten, denne samme Jesus: «Følg meg.» Er vi villige til å adlyde?
Lydighet er et kjennetegn på profeter, men det skulle være klart at denne kilden til styrke er tilgjengelig for oss i dag.
Et eksempel i vår tid
En som hadde tilegnet seg lærdommen om lydighet godt, som hadde funnet sannhetskilden, var en vennlig og oppriktig mann fra enkle kår. Han hadde sluttet seg til Kirken i Europa, og ved flittig sparing og offer emigrerte han til Nord-Amerika – til et nytt land, et fremmed språk, med andre skikker, men med den samme kirken under ledelse av den samme Herre som han stolte på og adlød. Han ble grenspresident for en liten flokk hellige som strevde i en noe ugjestmild by. Han fulgte Kirkens program, selv om medlemmene var få og oppgavene mange. Han var i sannhet et Kristus-lignende eksempel for grenens medlemmer, og de viste til gjengjeld en kjærlighet man sjelden ser.
Han tjente til livets opphold med sine hender som håndverker. Hans midler var begrenset, men han betalte alltid full tiende og donerte mer. Han opprettet et misjonærfond i den lille grenen, og i flere måneder var han den eneste bidragsyteren. Når det var misjonærer i byen, ga han dem mat, og de forlot aldri hans hus uten et håndgripelig bidrag til sitt arbeid og sitt ve og vel. Medlemmer av Kirken som kom langveis fra og var på gjennomreise og besøkte hans gren, nøt alltid godt av hans gjestfrihet og hans gode ånd, og når de reiste videre, visste de at de hadde truffet en uvanlig mann, en av Herrens lydige tjenere.
De som presiderte over ham, nøt hans største respekt og ekstra stor omtanke. For ham var de Herrens utsendinger. Han sørget for deres fysiske velbefinnende og var spesielt inderlig når han ba – noe han gjorde ofte – for deres ve og vel. En sabbatsdag deltok noen ledere som besøkte grenen, i ikke mindre enn et dusin bønner på forskjellige møter og besøk hos medlemmer sammen med ham. Da lederne forlot ham om kvelden, var de opprømte, åndelig oppløftet og i godt humør på en fire timer lang kjøretur i vintervær, og nå, etter mange år, varmer denne følelsen fremdeles ånden og gleder dem når de tenker tilbake på den dagen.
Velutdannede mennesker, erfarne mennesker, oppsøkte denne ydmyke, ulærde Guds mann og betraktet seg som heldige hvis de kunne tilbringe en time sammen med ham. Hans utseende var alminnelig, hans engelsk haltende og litt vanskelig å forstå, hans hjem var upretensiøst. Han hadde ikke bil eller fjernsyn. Han skrev ingen bøker og forkynte ikke med veltalende ord, og han gjorde ikke noe av det som verden vanligvis vier oppmerksomhet. Likevel tråkket de trofaste en sti til hans dør. Hvorfor? Fordi de ønsket å drikke av hans sannhetskilde. De verdsatte ikke så høyt det han sa som det han gjorde, ikke innholdet i de talene han holdt, men kraften i hans livsførsel.
Å vite at en fattig mann alltid med glede ga minst dobbelt så mye som en tiendedel til Herren, ga andre en klarere forståelse av den sanne betydning av tiende. Å se ham betjene den sultne og ta den fremmede inn til seg, fikk andre til å forstå at han gjorde det han ville gjøre for Mesteren. Å be sammen med ham og føle hans tillit til guddommelig hjelp, var å oppleve et nytt kommunikasjonsmiddel.
Det er passende å si at han holdt det første og største bud og det annet som er like stort,11at hans indre var fylt av kjærlighet til alle mennesker, at hans tanker alltid var prydet med dyd, og at hans frimodighet derfor vokste seg stor for Guds åsyn.12
Denne mannen hadde godhetens glød og rettferdighetens utstråling. Hans styrke var et resultat av lydighet.
Den styrke vi oppriktig søker i dag til å takle utfordringene i en komplisert verden i stadig forandring, kan vi få når vi med kraft og stort mot står frem og erklærer sammen med Josva: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.»13
T.v.: Foto: Matthew Reier; Kristi bilde, av Heinrich Hofmann, gjengitt med tillatelse fra C. Harrison Conroy Co.; t.h.: Illustrert av Jerry Thompson
Detalj fra Kristus kaller Peter og Andreas, av James Taylor Haywood, gjengitt med tillatelse fra Kirkens historiske museum