Tjenestens velsignelser
Kirkens medlemmer er til velsignelse for andre og styrker vitnesbyrd når de tar etter Frelserens eksempel på å tjene andre.
President Thomas S. Monsons eksemplariske tjeneste er velkjent blant Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges medlemmer. I over 60 år har han rakt ut en hjelpende hånd til nødlidende, gitt trøst og fred til utallige personer og personlig hjulpet syke og plagede.1
«Det finnes hjerter å glede i dag, det er gode gjerninger som venter på å bli gjort – det er dyrebare sjeler å frelse,» har president Monson erklært. «Den syke, den trette, den sultne, den kalde, den sårede, den ensomme, den eldre, den omflakkende – alle roper etter vår hjelp.»2
I sitt personlige virke har president Monson vist forskjellen mellom å lede og å betjene. Medlemmer av Kirken leder programmer og ordinanser, men de betjener personer, de elsker dem og hjelper dem. Ved å strekke seg ut til andre har president Monson tatt etter Frelseren, som ikke kom «for å la seg tjene, men for selv å tjene» (Markus 10:45).
Som følgende fire beretninger illustrerer, er siste-dagers-hellige som går «bort og gjør likeså» (Lukas 10:37), til velsignelse for andre, for Kirken og seg selv.
Samaritan med pannekakerøre
Jeg kom meg ikke så raskt etter en mindre operasjon som jeg hadde ventet. Men som Hjelpeforenings-president i menigheten følte jeg at jeg skulle hjelpe andre og ikke selv be om hjelp. Mandag morgen, tre dager etter inngrepet, måtte jeg få syv barn opp og få dem avgårde til skolen. Jeg lurte på om jeg måtte la min eldste datter bli værende hjemme for å hjelpe til med babyen.
Mens jeg tenkte på dette, ringte det på døren. Vickie Woodard, min førsterådgiver og en god venninne, kom for å hjelpe. Hun erklærte at hun var der for å steke pannekaker. Hun hadde en bolle røre i armene og spurte hvor hun kunne finne en stekepanne. Barna var henrykt.
Etter frokost fikk Vickie barna avgårde til skolen, hun ryddet opp og tok med seg babyen hjem til han skulle ha formiddagsluren sin. Da jeg senere spurte hvem som tok seg av hennes egne små barn, fortalte hun at hennes mann hadde tatt seg fri fra arbeidet et par timer så hun kunne hjelpe meg.
Vickies og mannens tjeneste den dagen gjorde at jeg kunne samle krefter, og bidro til at jeg kom meg.
Beverly Ashcroft, Arizona, USA
Mot den minste av disse
En dag da jeg var alene hjemme med min yngste sønn, gled jeg i et trappetrinn og falt. Det resulterte i mavesmerter som varte i flere dager, derfor gikk jeg til lege.
Jeg var gravid, og prøvene viste at morkaken var løsnet. Tilstanden krevde fullstendig hvile, ellers kunne jeg miste barnet.
Jeg var bekymret, for vi hadde tre små barn og hadde ikke råd til å betale for hjelp. Men søstrene i grenen fant ut hvordan jeg hadde det, og uten å bli bedt om det kom de for å hjelpe. De organiserte seg i tre grupper som hjalp meg om morgenen, ettermiddagen og kvelden.
De kom for å vaske, stryke, lage mat, gjøre rent og hjelpe barna mine med lekser. En søster som het Rute, som ble døpt i Kirken mens jeg var sengeliggende, ble velkjent i vårt hjem. Rute, som var sykepleier, hjalp til om kvelden og satte nødvendige sprøyter på meg.
Jeg trengte ikke be om noe. Disse søstrene forutså mine behov og tok seg av alt. Når de hadde mer hjelp enn de trengte, pleide én søster sette seg ned og prate med meg. Dette gjorde de i tre måneder.
Disse søstrene ga meg styrke, kjærlighet og hengivenhet. De ga av sin tid og sine talenter. De ofret for å være der. De ba aldri om noe til gjengjeld. De viste kjærlighet, og de tjente. De fulgte Herrens eksempel, han som forkynte: «Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg» (Matteus 25:40).
Enilze do Rocio Ferreira da Silva, Paraná, Brasil
Bare ta med klær til dem
En gang min mann, Brandon, var i Orlando i Florida på forretningsreise, våknet han en natt med høy feber og hadde vanskelig for å puste. Han ringte etter ambulanse som kunne kjøre ham til sykehuset. Der fikk han vite at han hadde en alvorlig lungebetennelse.
Brandon og jeg hadde små sønner, og jeg kunne derfor ikke straks reise fra vårt hjem i Pennsylvania til Florida. Jeg ringte Brandon hver dag og håpet at han snart ble frisk nok til å komme hjem.
Men Brandons tilstand forverret seg. Da en sykepleier ved sykehuset oppfordret meg sterkt til å komme til sykehuset så snart som mulig, begynte jeg å tenke over hvem som kunne ta seg av guttene våre.
Min mor gikk med på å ta seg fri fra arbeidet en tid og sa hun skulle komme så snart hun kunne, men flyet jeg måtte ta, skulle gå før hun kunne ankomme. Jeg ringte noen venner for å høre om de kunne se etter guttene inntil min mor kom. En venninne i Hjelpeforeningen, Jackie Olds, sa hun med glede ville passe på dem.
«Bare ta med klær og bleier til dem,» sa hun. «Så skal jeg ha dem her uansett hvor mange dager du må være borte.»
Jeg begynte å avslå, for denne søsteren, som selv hadde tre barn, hadde et travelt liv, men hun insisterte. Da jeg leverte guttene like etterpå, trøstet hun meg: «Ikke vær bekymret for dem. Vær opptatt av at Brandon skal bli bedre, så du kan få ham hjem. Jeg har tatt meg av småbarn før.»
Da visste jeg at guttene ville være i trygge hender, være fornøyde og bli passet godt på, noe de ble. Jeg var i stand til å være hos min mann, som var alvorlig syk da jeg kom til sykehuset. Men etter noen dager var han bra nok til å reise hjem.
Jeg er takknemlig for en god venn som tilbød hjelp – langt mer enn jeg ville ha bedt henne om – og som hjalp oss i en vanskelig situasjon.
Kelly Parks, Pennsylvania, USA
Tjeneste ved sengekanten
Bror Anderson, den energiske 35 år gamle Unge menns president, var en slik ungdomsleder som alle beundret. Han var hjemvendt misjonær, far til fem, forretningsinnehaver og ung til sinns. Men nå hadde han leukemi. Etter å ha mottatt denne nyheten fra biskopen, satte Ryan Hill, førsteassistent i prestenes quorum, seg i sving og ringte hver aktiv og mindre aktiv prest i sitt quorum.
«Vi skal dra til sykehuset og besøke bror Anderson. Vi trenger hver eneste en. Kan du bli med?» gjentok han til alle han ringte.
«Jeg er ikke sikker på om jeg rekker det,» sa en prest. «Jeg må kanskje jobbe.»
«Da venter vi til du er ferdig,» svarte Ryan. «Dette er noe vi må gjøre sammen.»
«OK,» sa quorumsmedlemmet. «Jeg skal se om jeg kan bytte skift med en annen.»
Alle de 11 prestene dro til sykehuset. De som var mindre aktive, og de som aldri gikk glipp av et søndagsmøte, var der. Sammen lo og gråt og ba de og la planer for fremtiden. I månedene som fulgte, satte de av tid til å massere bror Andersons føtter når blodsirkulasjonen hans var dårlig, etter tur ga de blod i løpet av to-timers perioder så han skulle få bare deres blod, og de kjørte til og med 3 mil til sykehussengen hans med pikene sine (innbefattet to unge kvinner som ikke var medlemmer av Kirken) den kvelden det var skoleball, så han kunne ta del i deres skoleaktiviteter.
I løpet av sine siste dager ba bror Anderson dem om å reise på misjon, gifte seg i templet og holde kontakt med hverandre. Mer enn ti år senere har de kommet hjem fra misjon, giftet seg i templet og stiftet egen familie, og fremdeles minnes de disse skjellsettende åndelige opplevelsene med tjeneste sammen med sin kjære leder.
Norman Hill, Texas, USA
Illustrert av Gregg Thorkelson