Tortilla-miraklet
«Kom, og la oss gå opp til Herrens berg, til … Guds hus» (2. Nephi 12:3).
To unge menn i hvite skjorter og slips kom til vårt hjem i Honduras. «Vi er fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige,» sa de.
Mamma ønsket dem velkommen og ba dem inn. Misjonærene underviste familien i Jesu Kristi evangelium. Selv om jeg var bare ni år, følte jeg i mitt indre at de fortalte sannheten.
«Hva må vi gjøre for å bli medlemmer av Kristi kirke?» spurte pappa.
«Bli døpt,» sa en av eldstene.
Mamma, pappa og jeg ble døpt en måned senere. Min bror, Tomas, som var seks år gammel, skulle bli døpt om to år.
Eldstene underviste oss mer i evangeliet og forklarte hvordan familier kan bli beseglet i templet.
Det nærmeste tempel var i Guatemala, mange kilometer unna. Vi ville bli nødt til å betale for en to-dagers busstur og to overnattinger i byen. Vi hadde ikke penger til en slik tur, men mamma og pappa nektet å la det hindre oss i å komme til templet.
Hvert år dyrket familien mais. Vi laget tortillaer av den og solgte dem til reisende som dro gjennom landsbyen vår.
Mamma fant frem papir og blyant. Hun la sammen noen tall og sa: «Vi må selge 2 500 tortillaer for å ha nok til turen.»
Øynene mine ble store. Det var så mange tortillaer! «Vi har aldri solgt så mange tortillaer,» sa jeg.
Mamma så ikke bekymret ut. «Herren vil hjelpe oss,» sa hun. «Raoul, du og Tomas må hjelpe pappa å høste maisen,» sa mamma til meg.
Tomas og jeg hjalp pappa å høste maisen. Hver dag malte mamma den, laget deig og stekte den. Tomas og jeg dro til landsbyen med tortillaene.
«I dag kom det en buss med turister,» fortalte jeg mamma da vi kom hjem den første dagen. «Vi solgte mange tortillaer.»
«Det er et mirakel,» sa mamma.
Hver dag solgte vi flere tortillaer. Etter få måneder hadde vi spart de pengene vi trengte for å reise til Guatemala. Men jeg var fremdeles bekymret. Jeg hadde hørt historier om røvere som stoppet busser som kjørte gjennom jungelen. De tok alle passasjerenes verdisaker.
«Hva med landeveisrøverne?» spurte jeg.
«Herren vil beskytte oss,» sa mamma. Deretter spurte hun: «Raoul, tror du på evangeliet?»
«Ja.»
«Da vet du at vi må gjøre alt vi kan for å følge Herren og hans profeter.»
Ett år etter at vi ble døpt, var min familie klar til å ta turen til templet. Vi kjørte til Guatemala City med buss. Jeg kommer aldri til å glemme Ånden jeg følte da min familie ble beseglet for tid og evighet.
Om kvelden, da jeg knelte ned for å holde bønn, takket jeg min himmelske Fader for templets velsignelser.
Illustrert av Jim Madsen