Grip tak i de sterke røttene
Melsida Hakobyan, Armenia
Da jeg var skolepike i Russland, leste jeg en skremmende historie om to gutter som møtte en bjørn i en skog. Mange år senere, da jeg var blitt lærer, ba noen venner meg med på tur for å plukke sopp. Skogen skremte meg fremdeles, men jeg gikk med på å dra sammen med dem.
Da vi gikk inn i skogen, grep jeg en kjepp så jeg kunne forsvare meg hvis jeg traff på en bjørn. Vennene mine fant snart de brune soppene de lette etter. Men jeg så etter sopper med strålende røde hatter, så jeg begynte å gå i en annen retning. Før jeg visste ordet av det, var jeg alene.
Mens jeg lette, gled jeg og falt. Soppkurven min fløy opp i luften, men jeg holdt godt tak i kjeppen. Da jeg prøvde å reise meg, merket jeg at bakken var gjørmet og tung. Til min forferdelse forsto jeg at jeg hadde gått ut på en myr! Gummistøvlene mine ble raskt fylt av vann, og jeg begynte å synke. Jeg prøvde å bevege bena, men istedenfor å komme løs sank jeg dypere. Da gjørmen rakk meg til livet, ble jeg overveldet av voldsom frykt.
Jeg ropte på mine venner, men det eneste svar jeg hørte, kom fra surrende øyenstikkere og kvekkende frosk. Da jeg begynte å gråte, mintes jeg plutselig min mor. Hver gang hun var i en vanskelig situasjon, ba hun. Hun hadde ofte oppfordret meg til å be, men jeg nektet alltid og svarte: «Det finnes ingen Gud.»
Men i den våte graven som snart ville bli min, var det ikke noe annet jeg kunne gjøre enn å påkalle Gud og be om hjelp. «Hvis du finnes, vær så snill å hjelpe meg!» gråt jeg.
Nesten øyeblikkelig hørte jeg en vennlig stemme si: «Tro og vær ikke redd. Grip tak i den sterke treroten.»
Jeg så meg rundt, og oppdaget en stor trerot bak meg. Ved hjelp av kjeppen klarte jeg å ta tak i den. Et eller annet ga meg deretter styrke til å dra meg selv ut av myren.
Dekket av gjørme falt jeg til bakken og takket Gud for at han hadde besvart min bønn. Nå trodde jeg at han levde. Jeg hadde følt hans nærvær og hørt hans røst, og han hadde gitt meg kraft til å befri meg selv.
Kort tid senere, da heltidsmisjonærene fortalte meg at profeten Joseph Smith hadde mottatt svar på sin bønn i Den hellige lund, trodde jeg dem. Gud hadde jo besvart min bønn i en skog. Jeg grep tak i evangeliets sterke røtter, ble døpt like etterpå og virker i dag i Gyumri gren i Armenia.
Jeg vet at vår himmelske Fader elsker alle sine barn, og jeg er takknemlig for å være medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg er også takknemlig for de mange andre velsignelser jeg har mottatt fra min himmelske Fader, spesielt for hans svar på en ateists bønn i skogen for mange år siden.
Da gjørmen rakk meg til livet, ble jeg overveldet av voldsom frykt. Jeg ropte på mine venner, men det eneste svar jeg hørte, kom fra surrende øyenstikkere og kvekkende frosk.