Jeg?En hyrde i Israel?
Jeg har vært vitne til og deltatt i tusenvis av hyrdebesøk. Jeg vitner om i hvor fantastisk stor grad Ånden er tilstede ved disse besøkene.
Ett av kjennetegnene som gjør at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige skiller seg ut fra andre, er at vi har leghyrder. Vi har ikke noe betalt presteskap i Kirkens menigheter, grener, staver og distrikter. Istedenfor betjener medlemmene selv hverandre.
Ethvert medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er kalt til å være en hyrde i Israel. Medlems-hyrder virker i biskopsråd og grenspresidentskaper, som prestedømsledere og ledere i hjelpeorganisasjonene, som sekretærer, som lærere av alle slag – inkludert hjemmelærere og besøkende lærerinner – og i utallige andre egenskaper.
Leghyrder har flere ting felles. Alle har får å gi næring til, å oppmuntre og betjene. Alle er kalt av Herren gjennom hans utpekte tjenere. Alle er ansvarlige overfor Herren for sin forvaltning som hyrde.
Søk etter det tapte får
Joseph Serge Merilus reiste fra sitt fedreland Haiti da han var 19, og reiste til Den dominikanske republikk i 1980 for å søke arbeid. Atten måneder senere reiste han tilbake til Haiti, forelsket seg og vendte tilbake til Den dominikanske republikk med sin brud, Marie Reymonde Esterlin.
Da de tok fatt på sitt liv sammen som ektefolk i sitt nye land, opplevde Joseph en åndelig hunger. Han og Marie besøkte flere kirker og søkte å få stillet sin hunger. Men fordi de snakket haitiansk-kreolsk i et spansk-talende land, var det vanskelig for dem å forstå og bli forstått. Så traff de to siste-dagers-hellige misjonærer, som inviterte dem til kirken. Etter at Joseph og Marie hadde vært på noen møter, underviste misjonærene dem tålmodig og ga dem diskusjonene på spansk, og de ble døpt i september 1997.
Joseph ble kalt til å virke i Søndagsskolens presidentskap, deretter til rådgiver i grenspresidentskapet og senere til grenspresident. Men på grunn av en rekke misforståelser og sårede følelser, noe som i stor grad skyldtes uriktig kommunikasjon, ble Joseph, Marie og deres fem barn inaktive og i stor grad glemt av Kirkens lokale medlemmer.
De neste syv årene fikk paret fire barn til, og de ønsket en nevø og en niese fra Haiti velkommen til sitt hjem. Ved stor innsats lærte Joseph å snakke flytende spansk og engelsk, og han begynte å undervise i engelsk og haitiansk-kreolsk for et lokalt firma.
I august 2007 kom to prestedømsledere, som var i gang med å søke etter Herrens tapte får, til familiens dør. De oppdaget at Joseph og Marie fremdeles hadde vitnesbyrd om evangeliet, selv om de ikke hadde vært på møter på syv år. Lederne oppfordret familien til å komme tilbake til kirken, noe de gjorde allerede neste dag – alle 13. De har vært tilstede på møtene helt siden da.
I dag er Joseph grenens misjonsleder i Barahona, som ligger sydvest i Den dominikanske republikk. Hans to eldste sønner virker også i grenens lederskap, og hans nevø, som nylig er ordinert til eldste, er Unge menns president. Familien reiste nylig til templet, der de ble beseglet som en evig familie.
Tenk på det, 13 tapte får er nå funnet fordi to medlems-hyrder var villige til å søke etter, gi næring til og bringe denne familien tilbake til Herrens hjord. De ble ledet til dette hjemmet, slik du og jeg vil bli ledet når vi søker etter de tapte får som vi har ansvar for.
Jeg har vært vitne til og deltatt i tusenvis av hyrdebesøk. Jeg vitner om i hvor fantastisk stor grad Ånden er tilstede ved disse besøkene. Jeg har sett mange tapte får vende tilbake og har følt gleden man opplever når de blir ønsket velkommen tilbake til hjorden. Jeg har sett hjerter som har blitt rørt av Ånden, velsignelser uttalt, tårer utgytt, vitnesbyrd båret, bønner oppsendt og besvart, og kjærlighet som har blitt uttrykt. Jeg har sett liv bli forandret.
Fø hjorden
En gang mellom 592 og 570 f.Kr. talte Gud til sin profet Esekiel om skjødesløse hyrder. På grunn av deres forsømmelse var hjorden blitt adspredt. Herren sa om disse hyrdene:
«Menneskesønn! Profetér mot Israels hyrder. Profetér og si til dem, til hyrdene: Så sier Herren Herren: … Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte? …
Det svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er sønderbrutt har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake, og det fortapte har dere ikke oppsøkt …
“… På alle fjell og på hver høy bakke og over hele landet er min hjord spredt. Det er ingen som spør, og ingen som leter etter dem.
Så sier Herren Herren: … jeg … vil kreve min hjord av deres hånd» (Esekiel 34:2, 4, 6, 10).
På mange måter har vi blitt en kirke som har sin base i kirkebygningen. Vi gjør en stor innsats for å sørge for åndelig og følelsesmessig næring til dem som kommer til kirken, men hva med dem som har gått seg bort på veien til kirkebygningen?
Hvis jeg har mottatt et kall i Kirken, da har jeg får som jeg er guddommelig forpliktet til å betjene og hjelpe. Som lærer er jeg for eksempel hyrde ikke bare for dem som kommer til klassen, men også for dem som ikke er tilstede. Det er mitt ansvar å finne dem, bli kjent med dem, være deres venn, dekke deres behov og bringe dem tilbake til hjorden.
Før dem tilbake
Som medlems-hyrder er det klokt av oss å huske og tenke over læresetningene i Lukas 15. I det kapitlet fortalte Herren lignelsen om det tapte får, om sølvpengen som ble mistet, og den fortapte sønn. Alle tre handler om «det som var kommet bort» og som så ble funnet igjen. I lignelsen om det tapte får spør Herren:
«Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?
Og når han har funnet den, legger han den på sine skuldrer og gleder seg.
Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet.
Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse» (Lukas 15:4-7).
I lignelsen var det bare ett får som gikk seg bort og ble tapt, men det er sjelden tilfelle i våre menigheter og grener. Men lignelsen kan likevel anvendes på samme måte, uansett antall får som har gått bort fra hjorden.
Lignelsen sier ikke noe om hvor lang tid prosessen med å bringe dem tilbake, vil vare. Når vi gjør en innsats som hyrder, vil noen får vende tilbake etter et eneste besøk, mens andre vil kreve år med konstant og mild oppmuntring.
Når vi vil bringe våre brødre og søstre tilbake, la oss ikke glemme at fårene vi «fører … hjem til [Hans] hjord» er elsket av Ham.1 Han kjenner hver enkelt av dem personlig. Han elsker dem alle med fullkommen kjærlighet. Fordi de er hans, vil han lede oss, rettlede oss og inspirere oss angående hva vi skal si, hvis vi vil be og deretter lytte til Åndens røst. Gjennom Den hellige ånds røst vil mange reagere positivt når vi oppriktig og ydmykt rekker ut en hjelpende hånd.
Måtte vi huske vårt ansvar som hyrder, så vi kan fremlegge et godt regnskap for Herren angående vår forvaltning over de fårene han har tildelt hver av oss.
Detalj fra Veien til Betlehem, av Joseph Brickey. T.h.: Detalj fra Kain og Abel, av Robert T. Barrett
Ikke lenger tapt, av Greg K. Olsen, kopiering ikke tillatt. Fotoillustrasjon: Laureni Fochetto