En stygg andunge eller en majestetisk svane? Det er opp til deg!
Som liten husker jeg at mor leste eventyret «Den stygge andungen» av Hans Christian Andersen for meg. Kanskje det var fordi jeg var sjenert og følte at jeg ikke passet inn, men minnet om og moralen i den fortellingen har jeg alltid siden husket.
I den versjonen jeg husker, venter en andemor tålmodig på at eggene hennes skal klekkes til små andunger. Snart kommer de lodne, gule andungene ut til andemors begeistring. Men det er et litt større egg som fremdeles ikke er klekket ut. Moren og andungene venter og passer på. Da egget endelig sprekker, ser de gule andungene at dette nye familiemedlemmet ser annerledes ut. De samler seg rundt ham og sier til sin mor og far: «Han er ikke lik oss. Han er stygg.» De lar ham være alene igjen i reiret og svømmer bort. Den stygge andungen rusler bort fra reiret og prøver å gjemme seg. Alt han opplever er negativt og nedslående. Han tenkte ofte: «Alle hater meg fordi jeg er stygg.»
Så fant et mirakel sted. Han får øye på noen andre som ser ut og oppfører seg nøyaktig som ham! Han blir venner med dem, og de tar ham med til sin mor og spør: «Mor, mor, vi har funnet en liten bror! Kan han bli værende hos oss bestandig?» Den vakre, yndige svanemoren folder sin hvite vinge rundt den stygge andungen og sier til ham med mild røst: «Du er slett ingen andunge! Du er en liten svane, og en dag kommer du til å bli dammens konge.»
Jeg elsket å høre dette eventyret som barn. Jeg forsto ikke at det jeg lærte av det, ville hjelpe meg gjennom de vanskelige tenårene mine. Jeg ble døpt som medlem av Kirken da jeg var åtte, men gradvis ble min familie mindre aktiv.
I den lille byen i Idaho der jeg vokste opp, var det en kino som viste en film om ettermiddagen hver lørdag. Jeg gikk alltid dit med to eller tre av mine venner. Det ble vist en kort film med sport og en annen med aktuelle begivenheter. Hovedfilmen var vanligvis en cowboy-film med mye action.
I pausen en lørdag trillet betjeningen frem en sykkel med ti gir. Den var rød, den var nydelig, og de skulle gi den til den personen blant tilskuerne som hadde vinnerbillett-talongen. Å, som jeg ønsket meg den sykkelen!
Mannen trakk en billett ut fra beholderen. Da han leste nummeret på billetten, oppdaget jeg at jeg hadde vinnerbilletten. Likevel rørte jeg meg ikke og sa ikke noe. Jeg var for sjenert og forlegen. Jeg hadde ikke nok selvtillit til å reise meg og la alle vite at jeg hadde vinnerbilletten. Han kunngjorde vinnernummeret to ganger til, og hver gang holdt jeg billetten ned så ingen kunne se den. Til slutt leste mannen opp et nytt nummer. En av vennene som jeg kom til kinoen sammen med, hadde tilfeldigvis det nye nummeret. Han spratt opp, hylte og løp opp på scenen for å gjøre krav på sykkelen. Den sykkelen kunne ha vært min!
Da jeg gikk alene hjem fra kinoen den lørdagen, tenkte jeg på fortellingen om den stygge andungen. Jeg følte meg svært lik den lille svanen. Jeg følte det som jeg ruslet rundt i skogen og prøvde å gjemme meg, og at ingen likte meg. Jeg forsto ikke hvem jeg var eller hva jeg kunne bli. Innen jeg kom hjem, visste jeg at noe måtte forandres. Jeg husker at jeg tenkte: «Det er på tide å vokse opp. Dette skal aldri hende meg igjen.»
Jeg begynte å oppdage at det var andre rundt meg som var glad i meg og brydde seg om meg. Biskopsrådet i menigheten min var interessert i meg, det var også stavspresidenten, som bodde like nede i gaten min. De underviste meg i evangeliet. De bar vitnesbyrd for meg om at Frelseren virkelig levde, og om hans dyrebare forsoning og hva den kunne gjøre for meg. De leste gjentatte ganger beretningen om Joseph Smith og hans syn i Den hellige lund for meg. Derfor har jeg lagt meg til den fantastiske vane å lese Joseph Smith – Historie hver uke. Fordi jeg gjør det, vet jeg at jeg får styrke nok til å overvinne alt jeg kommer ut for den uken.
På den tiden i mitt liv, da jeg så sårt trengte noen, velsignet min himmelske Fader meg. Han visste hvem jeg var, og han sendte sine tjenere for at de skulle hjelpe meg å oppdage dette selv. De la armene rundt meg og fortalte meg ved sine handlinger at jeg slett ikke var en stygg andunge, og at hvis jeg var verdig og holdt Guds bud, kunne jeg bli «dammens konge». Forståelsen av forsoningens velsignelse begynte å gi meg mer styrke og selvtillit.
Da jeg fylte 16, oppmuntret disse gode menn meg til å motta en patriarkalsk velsignelse. Etter at jeg hadde fått anbefaling, satte jeg meg på den gamle sykkelen min og syklet mange kilometer til patriarkens hjem. Han forklarte en gang til hva en patriarkalsk velsignelse er og hvordan den ville være til velsignelse for meg. Han la hendene sine på hodet mitt. Etter denne opplevelsen var livet mitt aldri det samme.
Jeg aksepterte et misjonskall til Skottland og hadde en fantastisk tid der. Noen uker etter at jeg kom hjem, traff jeg min fremtidige hustru på et møte i Kirken. Vi gikk ut sammen, og jeg fridde til henne. Vi giftet oss i Salt Lake tempel.
En setning i min patriarkalske velsignelse viser at jeg skulle få leve på jorden sammen med en engel. På det tidspunktet patriarken ga meg den velsignelsen, visste jeg ikke hva en engel var, og slett ikke hva setningen betydde. Da jeg forlot templet den dagen min hustru og jeg ble viet, visste jeg hva det betydde. Hun har vært lyset i mitt liv. Takket være henne har jeg fått leve i omgivelser av lys. Hun har bragt glede og lykke til våre 8 barn, 25 barnebarn og 2 oldebarn. Alle mine barn priser henne. Jeg takker Gud for evangeliets velsignelser og de evige velsignelser forbundet med det hellige tempels pakter og ordinanser.
Satan vil at vi skal tro vi er stygge andunger uten mulighet til å bli lik vår himmelske Fader og hans hellige Sønn. Jeg bærer vitnesbyrd om at Gud elsker hver eneste en av oss på spesielle måter. Eldste Neal A. Maxwell (1926-2004) i De tolv apostlers quorum sa så ofte: «Guds personlige formende innflytelse føles i vårt livs detaljer.»1 Vi er hans barn. Jeg vet nå at vi kan heve oss over våre nåværende omstendigheter og bli «dammens konger og dronninger» ved å følge evangeliets bud.
Jeg vet også noe annet. Jeg vet hvem du er og hvor du kom fra. Åpenbaringene minner oss om at vi var trofaste i det førjordiske liv (se Johannes’ åpenbaring 12:7-11; L&p 138:56; Abraham 3:22-23). Når vi forankrer vårt vitnesbyrd til denne store sannhet, blir hver dag en strålende velsignelse for oss alle.
Stå på Herrens side av linjen. Hvis han kan ta vare på en sjenert, sky gutt som meg, vil han ta vare på deg nå og i fremtiden. Du er en utvalgt sønn eller datter av Gud. Velg å leve opp til den guddommelige mulighet du har i deg.
Du er en utvalgt sønn eller datter av Gud. Velg å leve opp til den guddommelige mulighet du har i deg.
Har du dårlig selvbilde?
Tenk på dette: Du er et Guds barn. Med hans hjelp kan du nå ditt store potensial. (Se Romerbrevet 8:16-17.)
De ansatte ved kinoen trillet ut en sykkel med 10 gir. Den var rød, den var nydelig, og de skulle gi den bort. Å, som jeg ønsket meg den sykkelen!
Jeg oppdaget at jeg hadde vinnerbilletten. Likevel rørte jeg meg ikke og sa ikke noe. Jeg var for sjenert og forlegen.
Forståelsen av forsoningens velsignelse begynte å gi meg mer styrke og selvtillit.
Illustrasjoner: Jerry Harston, unntatt der annet er oppgitt. Fotografi av vinger © Getty Images. Fotografi av fugler: Graham Ford, © Getty Images
Detalj fra Kristus i Getsemane, av Heinrich Hofmann, gjengitt med tillatelse fra C. Harrison Conroy Co.