2009
Vi er her for å se templet
oktober 2009


Vi er her for å se templet

Rees Bandley, Utah, USA

En høstdag i løpet av mitt skift som arbeider i Salt Lake tempel, ankom en ung mann og hans venner, som helt tydelig ikke var kledd for å gå i templet

«Vi er her for å se templet,» sa den unge mannen.

«Har dere anbefaling?» spurte jeg.

Den unge mannen tenkte seg om et øyeblikk. Så sa han: «Ja. Min mor har en siste-dagers-hellig venn i Minnesota. Hun anbefalte oss å se templet.»

Jeg følte at jeg skulle trekke dissse unge til side og snakke med dem. Den unge mannen het Lars. Jeg forklarte ham at han ikke bare kunne komme til templet, men også at vår himmelske Fader ønsket at han skulle komme. Jeg fortalte Lars at han først måtte forberede seg, og jeg forklarte hvordan.

På det tidspunktet hadde jeg vært aktiv i Kirken i bare kort tid. Jeg hadde vært på misjon, men hadde senere gått bort fra Kirken etter å ha blitt fanget av underholdningsindustrien og bruk av narkotika og alkohol. Jeg trodde min familie ville bli imponert over min karriere og rikdom, men min mor brydde seg ikke om noe av det. I stedet satte hun alltid mitt navn på bønnelisten i templet, noe som gjorde meg sint.

Kvinnen jeg giftet meg med, hadde også gått bort fra Kirken. Da vår åtte år gamle datter, Tori, begynte å stille spørsmål om Jesus Kristus, hadde vi nådd bunn-nivået av åndelighet. Til tross for min misjonærtjeneste kunne jeg ikke huske noe om Frelseren.

«Det finnes personer som kan lære deg om Jesus,» sa jeg til Tori. «Hvorfor snakker du ikke med dem?»

Noen dager senere banket to misjonærsøstre på døren. Tori ba dem inn og begynte å høre på diskusjonene. Jeg tyvlyttet fra et annet rom og hørte søstrene undervise i læresetninger som jeg gjenkjente som sanne.

«Har du lyst til å bli døpt?» spurte en av søstrene Tori etter tredje diskusjon.

«Ja,» svarte hun.

«Vil din far døpe deg?»

Jeg hadde ikke vært i kirken på 20 år, men jeg visste at mitt liv var i ferd med å endres. Jeg hørte på de siste diskusjonene, vi begynte å gå i kirken, og min hustru og jeg snakket med biskopen. Da jeg omvendte meg, bestemte jeg meg for å gjøre alt jeg kunne for å kompensere for årene jeg hadde tapt. Jeg skiftet arbeid, foredlet mine kall i Kirken, ble beseglet til min hustru og datter, og ble tempelarbeider. Derfor visste jeg at en nysgjerrig gruppe ungdommer kunne bli tempelverdige.

Neste vår skrev Lars et brev til meg og takket meg for å ha forklart hva en tempelanbefaling egentlig var. «Jeg lærte virkelig mer om en tempelanbefaling,» skrev han. «Jeg ble faktisk døpt og mottok min egen anbefaling sist januar!» Øynene mine ble fylt av tårer da jeg så på bildet han hadde vedlagt av seg selv i hvitt dåpstøy og av misjonærene som hadde undervist ham.

Min reise tilbake til templet var utrolig, og å lære om Lars’ reise var en fantastisk velsignelse som minnet meg på hvordan vi alle kan øve god innflytelse på andre.