Pappa, døp meg!
José Armando González Mondragón, Mexico
Da jeg gikk inn døren en kveld, satt Jessie, min seks år gamle datter, på en krakk i kjøkkenet. Uttrykket hennes bekymret meg. Jeg spurte henne hva som hadde hendt.
«Pappa, er det sant at jeg er djevelens barn?» spurte hun dypt bekymret.
Spørsmålet traff meg som en bøtte kaldt vann. Jessie fortalte at venninnens tre måneder gamle søster allerede var døpt. Jessie ble forbauset og spurte venninnen hvorfor lillesøsteren var blitt døpt mens hun var så liten. Venninnen svarte at alle babyer må bli døpt.
«Har ikke du blitt døpt?» spurte venninnen så. Da Jessie svarte nei, påsto venninnen at hun var djevelens barn.
«Pappa, døp meg!» tryglet Jessie. «Jeg vil ikke være djevelens barn!»
Jeg forsto at denne utfordringen måtte løses straks. Jeg forklarte betydningen av dåp og hvorfor barn ikke trenger dåp før de er åtte år gamle (se Moroni 8:11-23). Fordi Jessie bare var seks år gammel, forklarte jeg henne at hun måtte vente litt til før hun kunne bli døpt. Jeg forsikret henne om at hun var et Guds barn og at han elsket henne. Hennes spørsmål førte oss til Moroni 10:4-5, der Moroni forteller oss hvordan vi kan «vite sannheten i alle ting».
Etter å ha lest disse versene, spurte jeg om hun ønsket å be til sin himmelske Fader og spørre ham om det vi hadde snakket om, var sant. Hun svarte ja.
Vi knelte sammen, og Jessie bøyde hodet og ba: «Himmelske Fader, jeg ønsker å vite om det min far har fortalt meg, er sant. I Jesu Kristi navn. Amen.»
Jeg innså at jeg hadde fått min datter til å holde en av de viktigste bønnene i sitt liv. I stillhet begynte jeg å be så inderlig som aldri før om at vår himmelske Fader ville besvare hennes bønn.
Etter noen minutter sa hun: «Jeg hørte ikke noe.» Jeg tok henne i armene mine og sa: «Vår himmelske Fader har gitt oss Trøsteren, som svarer oss med …» Jeg la hånden min på hjertet. Hun avbrøt meg og sa: «Med en varm følelse i brystet! Jeg føler den, pappa!»
Jeg ga henne en god omfavnelse og takket min himmelske Fader fordi han hadde besvart hennes bønn. Jeg hadde også en brennende følelse i brystet. Jeg fortalte Jessie at det hun hadde følt, var svar på hennes bønn og at hun nå visste at hun var en Guds datter og at hun skulle bli døpt når hun ble åtte. Hun fortalte meg at hun ville vente.
Det har gått mange år siden denne hendelsen, men den minner meg fremdeles om at vår himmelske Fader holder sine løfter.
I stillhet begynte jeg å be så inderlig som aldri før om at vår himmelske Fader ville besvare min datters bønn.