De talte til oss
De som er annerledes
Fra en tale som ble holdt under overføring av en stavskonferanse i Utah County, Utah, 7. september 2008.
Må Gud velsigne oss så vi forstår at en viktig del av vår fremgang når det gjelder å komme til Kristus, består i hvor bra vi behandler andre, spesielt personer som er annerledes.
To år før jeg ble født i 1942, fødte min mor min eldre bror, Gary. Gary er en svært spesiell person. Da han ble født, ble hjernen hans skadet av oksygenmangel. Han utviklet seg aldri lenger enn til en seks- eller syvårings nivå.
I over 60 år så jeg hvordan mine foreldre tok seg av Gary. De hjalp ham med å pusse tennene, gre håret og knytte slipset på søndager. Fordi han elsket hester og cowboyer, tok de ham med til rodeoer og westernfilmer. De utførte utallige tjenester for ham i kjærlighet og godhet.
Folk er dessverre ikke alltid så vennlige mot dem som er annerledes. Jeg er lei for å si at noen barn – også barn av aktive siste-dagers-hellige familier – var slemme mot min bror. De lot ham ikke være med på leker, kalte ham stygge navn og ertet ham ubarmhjertig.
Gary var som et barn som alltid var rask til å tilgi. Han var glad i og godtok alle. Jeg tror at denne spesielle broren, bortsett fra mine foreldre, gjorde mer gjennom min barndom for å forme mitt syn på livet enn noen andre. Jeg tenker noen ganger på hvordan det vil bli etter oppstandelsen, når det blir som Alma sier at «alle ting skal føres tilbake til sin rette og fullkomne skikkelse» (Alma 40:23). Da vil vi bli kjent med den virkelige Gary, og jeg tenker vi vil være svært takknemlige for alt det gode vi har gjort for ham, og svært leie for de gangene vi kunne ha vært mer kjærlige og forståelsesfulle for hans spesielle situasjon.
Behovet for kjærlighet og forståelse
Det finnes mange andre som Gary i verden. Også i Kirken finnes brødre og søstre som kan betraktes som «annerledes» og som spesielt trenger vår kjærlighet og forståelse. Deres behov for kjærlighet og forståelse har delvis sin opprinnelse i en kultur som har utviklet seg etter hvert som vi har strebet etter å leve ifølge Guds plan for oss. I likhet med alle kulturer innbefatter den kultur som har sitt utspring i våre anstrengelser for å leve ifølge Jesu Kristi evangelium, visse forventninger og moralsk bindende skikker. Ekteskap og familie blir eksempelvis høyt verdsatt, og fedre og mødre har guddommelig utpekte roller å fylle. Barn og unge blir oppfordret til å etterleve visse normer og vandre på foreskrevne stier for å nå visse utdannelsesmessige og åndelige mål.
De ønskede virkninger av et liv sentrert om evangeliet blir fremholdt som idealer som vi alle oppfordres til å strebe etter. Selv om slike idealer er doktrinært basert og respresenterer ønskverdige mål i vår søken etter evig liv, kan de til tider bli kilder til skuffelse og smerte for personer hvis liv avviker fra idealet.
Eksempelvis kan det råde bedrøvelse og uoppfylte forventninger hos skilte medlemmer av Kirken, hos en som fremdeles er enslig i gifteferdig alder, hos en som strever med anfall av depresjon eller spiseforstyrrelse, eller hos foreldre til et opprørsk barn. Andre medlemmer av Kirken som kan føle seg kulturelt merket, er personer av en minoritetsrase, personer som strever med tiltrekning til samme kjønn, eller unge menn som av en eller annen grunn velger ikke å reise på misjon i vanlig alder. Medlemmer som omvender seg og hvis overtredelser krever formell og derved mer offentlig disiplin i Kirken, finner også ofte sin sosiale omgang i Kirken noe vanskelig.
Selv medlemmer som er verdige, kan føle seg mindreverdige og skyldige hvis deres liv ikke stemmer med idealet og derfor blir betraktet som annerledes. Disse følelsene blir forsterket når vi som deres brødre og søstre ikke er så omtenksomme og følsomme mot dem som vi bør være. Tenk for eksempel på den utilsiktede virkning på et barnløst ektepar når et medlem i menigheten spør dem når de har tenkt å få barn, og ikke vet at paret har ønsket seg barn i lang tid, men ikke har vært i stand til å få noen.
Når vi prøver å løse disse vanskelige situasjonene, er det viktig å innse at løsningen ikke er å eliminere og ikke engang å senke idealet. Det har alltid vært profeters og apostlers plikt å undervise om idealet og oppmuntre oss til å strebe etter det. Det var det Frelseren gjorde. Hans formaning lød: «Vær da fullkomne» (Matteus 5:48), ikke bare «Ha en god dag.»
Vi er alle forskjellige
Jeg forsto noe nyttig da jeg for noen år siden leste hva Frelseren sa om mannen som hadde en sau som gikk seg vill. Frelseren spør: «Forlater han ikke da de nittini i fjellet, og går av sted og leter etter den som har gått seg vill?» (Matteus 18:12).
Som prestedømsleder hadde jeg i mange år alltid tenkt på meg selv som hyrden – den som leter etter det tapte får. Men i et øyeblikk med ettertanke sto det klart for meg at vi alle på en eller annen måte er det ene fortapte fåret. Vi har alle våre feil, og vårt liv fraviker på noen områder idealet. Vi er alle forskjellige! Det er ydmykende, men nyttig å erkjenne dette.
Det er også nyttig å huske at da Frelseren underviste om idealet, innså han at idealet ikke alltid er umiddelbart oppnåelig. Da Frelseren talte om åndelige gaver – Den hellige ånds fantastiske gaver – sa han: «De er gitt til gavn for dem som elsker meg og holder alle mine bud.» Å måtte holde alle budene for å nyte godt av åndelige gaver synes å være en umulig høy standard, men heldigvis tilføyer Frelseren at åndelige gaver også gis til nytte for «den som søker å gjøre det» (L&p 46:9, uthevelse tilføyd). Å søke å holde alle budene – også når vi av og til kommer til kort når det gjelder idealet – er noe vi alle kan gjøre og som er akseptabelt for vår himmelske Fader.
Siden vi alle lovet da vi ble døpt «å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst» (Mosiah 18:9), er det å være medlidende og følsomme overfor dem som har spesielle behov – de som er annerledes – en viktig del av vår innsats for å være Kristi disipler. Nephi skrev om Jesus: «Han gjør ikke noe uten at det er til gavn for verden» (2. Nephi 26:24). Det er utenkelig at Frelseren ville gjøre eller si noe som ville forsterke noen av Guds barns smerter eller skade dem. Alma forkynte faktisk at som en del av forsoningen opplevde Kristus frivillig våre smerter, sykdommer og skrøpeligheter, «så han i kjødet [kunne] vite hvordan han skal hjelpe sitt folk» (Alma 7:12).
Vi kan finne stor trøst i Kristi evne til å sette seg inn i våre egne erfaringer – et trekk kjent som empati. Opptegnelsen om Kristi virke er full av eksempler på hans empati og vennlighet mot dem som var annerledes.
Da den nåværende Primærs Barnas sangbok ble utarbeidet i 1989, var det behov for en sang som fortalte barna – og derfor oss alle – om dem som spesielt trenger vår kjærlighet og forståelse fordi de er annerledes. Denne enkle sangen, «Jeg går med deg», oppsummerer vakkert hvordan vi kan vise kjærlighet og forståelse:
Hvis du ikke går slik andre folk går,
vender nok noen ryggen til deg,
men ikke jeg, ikke jeg!
Hvis du ikke snakker slik andre gjør,
vil noen le og prate om deg,
men ikke jeg, ikke jeg!
Jeg går med deg. Jeg snakker med deg
og viser jeg er glad i deg.
Jesus vandret med enhver,
han har oss alle alltid kjær,
også jeg vil. Jeg vil!
Han velsignet på sin vei
og innbød så: «Kom, følg med meg.»
Og jeg vil! Jeg vil!
Jeg vil! Jeg vil!
Jeg går med deg. Jeg snakker med deg
og viser jeg er glad i deg.1
Må Gud velsigne oss så vi forstår at en viktig del av vår fremgang når det gjelder å komme til Kristus, består i hvor bra vi behandler andre, spesielt personer som er annerledes. Og måtte vi huske at vi alle er annerledes på en eller annen måte.
En gang fortapt, av Del Parson, kopiering ikke tillatt
Fotoillustrasjon av Robert Casey