Ved små og enkle midler
Når jeg tenker på hva jeg opplevde som ung, tenker jeg på de mange små og enkle ting som sammen styrket mitt vitnesbyrd (se Alma 37:6-7). Min ungdoms menighet var som en stor familie. Når vi hadde en menighetsmiddag, kom alle. Hver gang Hjelpeforeningen hadde et utsalg eller Primær et opptog, kom alle. Menigheten var vårt sosiale liv.
Når jeg tenker tilbake på mitt første skuespill i menigheten, minnes jeg klart øvelsene tidlig på morgenen, bønnene og praten med andre mens vi ventet på vår tur, og vennskapet vi følte når vi malte dekorasjoner, øvet og lærte sammen. Det var stunder da jeg iakttok hvordan evangeliet virket i virkelige personers virkelige liv. Jeg så hvordan mine veiledere taklet problemer, hvordan ledere reagerte under press, hvordan ektefeller behandlet hverandre, og i stillhet bestemte jeg meg for å etterleve prinsippene jeg ble undervist om hver søndag. Jeg følte Ånden når vi ba om mirakler, som å huske våre replikker eller helsen til en av de unge.
Jeg husker ikke hva jeg sa i det skuespillet, heller ikke alle de andre detaljene. Men jeg husker hva jeg følte da vi opptrådte og da jeg så ansiktene til menighetens medlemmer og så deres bifall og følte deres kjærlighet.