Jeg aksepterte innbydelsen
En av de mest minneverdige aktiviteter jeg deltok i som ung, var en stor dansefestival. Jeg er ganske sikker på at jeg aldri ville ha meldt meg frivillig til en slik aktivitet. Men med litt overtalelse gikk jeg med på å delta, selv om jeg til å begynne med ikke var særlig begeistret.
Vi trente mye, og det var en langsom prosess å lære dansene. Jeg er takknemlig for ivrige instruktører, for en tålmodig dansepartner og for min mor, som sydde kostymet mitt og oppmuntret meg til å gjøre mitt beste.
Festivalen ble holdt på et fotballstadion. Jeg hadde aldri deltatt i noe så stort. Hver gruppe underholdt publikum med koreograferte danser i fargerike kostymer. Så ble stadionet bokstavelig talt fylt av dansere da vi alle fremførte det siste nummeret sammen. Det viste seg å bli en imponerende oppvisning.
Jeg likte denne dansefestivalen langt bedre enn jeg hadde trodd. Den gjorde at jeg så på Kirken på en annen måte. Jeg så et stort antall unge som hadde en fantastisk tid. Jeg traff nye venner, jeg utviklet nye ferdigheter, og jeg hadde en liten rolle i en stor produksjon som underholdt tusener.
Fordi jeg aksepterte innbydelsen til å danse under den festivalen – og andre innbydelser jeg har fått i Kirken – har jeg blitt velsignet, og jeg har fått anledning til å velsigne andre. Jeg føler meg så privilegert fordi jeg har hatt så mange fantastiske opplevelser som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.